Spørsmål og svar

Her ligger gravplassrådgiverens spørsmål/svar i Kirkegårdens spalte «Spør gravplassrådgiveren».
Også tidligere kirkegårdskonsulents faste spalte i  «Fra kirkegårdskonsulentens journal» står her.

Alt er sortert etter emnene nedenfor.
Det går også an å søke på spesielle ord i søke-funksjonen øverst til høgre i menylinja.

 

Gravminner

Gravferdslovens § 15 og forskriftenes kapittel III §§ 20-27

›Kan gravminner brukes på nytt?

Kan fellesrådet slipe ned gravminnet og tilby det til noen andre som ønsker å overta gravstedet?

Gravplassrådgiver Åse Skrøvset: Inskripsjonen er en del av gravminnet og den forsvinner jo dersom gravminnet slipes ned og tas i bruk på nytt. I forhold til gjenbruk av gravminner så tenker jeg at det kan være riktig for de gravminnene som ikke har kvaliteter som kvalifiserer til bevaring, men som likevel har en gjenbruksverdi.

›Skal det gå fram av gravminnet på den nye graven at vedkommende er symbolsk flyttet?

Gravplassrådgiver Åse Skrøvset: Bestemmelsen om symbolsk flytting kom inn i forskriften i 2002. Det er kirkelig fellesråd som kan gi tillatelse til at navn på en gravlagt person påføres gravminne på en eksisterende grav et annet sted enn der vedkommende er gravlagt. Det er en forutsetning at navnet fjernes fra den opprinnelige graven slik at navnet på den gravlagte bare er å finne et sted. Det er noen som bruker en tekst på gravminnet som tydeliggjør at vedkommende ikke er fysisk gravlagt der. Et eksempel på dette kan være: «Til minne om ”navn” som er gravlagt ved ”x” gravplass». Det er imidlertid ikke noe krav om dette og det blir opp til gravansvarlig å bestemme utforming av teksten på gravminnet.

›Kan fester lage et plantefelt på graven når det ikke står noe gravminne der?

Gravplassrådgiver Åse Skrøvset: Adgangen til å etablere plantefelt er ikke regulert i de sentrale forskriftene. En vanlig formulering i lokale vedtekter er: «Framfor gravminnet kan det opparbeides et plantefelt i høyde med bakken omkring.» På en grav hvor det ikke er et gravminne vil det altså ikke være anledning til å opparbeide et plantefelt.

›Kan fester sette opp en minnestein uten navn?

Gravplassrådgiver Åse Skrøvset: I følge § 20 i  forskiftene til gravferdsloven er et gravminne et minnesmerke med navn og data på den gravlagte. Det kan derfor ikke settes opp et «blankt» minnesmerke.

›Anledningen til å vedta skjerpede fundamenteringskrav

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: Kirkegården er bratt og sørvendt og særlig om våren i teleløsningen velter gravminnene framover. Det skjer sporadisk ellers også. De er plassert på tvers av fallretningen.

Kirkelig fellesråd så at dette var både farlig og brysomt og bestemte at alle nye gravminner på stedet skulle forankres med jordspyd. Dvs. stålstenger som er forlengelser av de ordinære boltene og som i dette tilfellet går en meter ned i bakken.

En gravfester som skulle kjøpe gravminne nektet å anskaffe jordspyd og klaget pålegget inn for bispedømmerådet. Grunnen til at han ikke ville ha spydene var at gravminneselgeren hadde uttalt at de var brysomme og kostbare. Selgeren som også var montør måtte ta seg godt betalt for å få dem ned i bakken fordi det var så steinete jord. Han mente til og med at fellesrådet ikke hadde hjemmel for å gi pålegg om ekstra fundamentering.

Bispedømmerådet kunne ikke ta klagen til følge fordi fellesrådet hadde hjemlet sitt vedtak i gravferdsforskriften § 24 siste ledd. Der står det at når særlige grunner tilsier det, kan kirkelig fellesråd skjerpe eller lempe på kravene til fundamentering.

›Når gravminner velter

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: På en kirkegård som er anlagt på myr er man stadig vekk utsatt for at gravminnene velter. Det har sammenheng med at jorda er i bevegelse på grunn av setninger og telens virkninger.

Kirkelig fellesråd er derfor kritisk til bestemmelsene i forskriftenes § 24 om sikring av gravminner. Man mener at det ikke kan iverksettes tiltak som er tilstrekkelige på denne kirkegården og antyder at det bare er økt bredde på fundamentene som vil avhjelpe problemet.

Bestemmelsene setter som kjent en grense for hvor brede fundamentene kan være. Men nettopp for å imøtekomme dem som har et annet behov for fundamentering av gravminner ble bestemmelsen (§ 24) endret i 2003.

Når særlige grunner tilsier det, kan nemlig kirkelig fellesråd skjerpe (eller lempe) kravene. Det enkleste i dette tilfellet vil antagelig være å kreve jordspyd i tillegg til ordinært fundament.

›Han ville ikke betale for sikring av gravminnet

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: Kirkelig fellesråd varslet en rekke gravfestere om at gravminnene deres måtte sikres med bolter. Dersom de ikke ordnet det selv eller fjernet gravminnet innen en viss dato, ville fellesrådet besørge sikringen og sende faktura.

En av festerne godtok ikke dette. Hans gravminne var satt opp i 1982 og han argumenterte med at den gangen var det ikke gitt påbud om sikring verken gjennom forskrift eller lokale kirkegårdsvedtekter. Han godtok ikke at man nå argumenterte med at gravferdslovens forskrift fra 1997 tilsa sikring. Denne bestemmelsen kunne ikke ha tilbakevirkende kraft, mente han.

Kirkelig fellesråd anvendte imidlertid også en bestemmelse i gravferdsloven, en bestemmelse som kanskje ikke synes å være så påaktet. Det gjelder gravferdslovens § 17 som lyder slik: ”Kirkelig fellesråd har rett til å treffe de tiltak vedrørende en festet grav som er nødvendige for å forebygge skade, eller som …..”

Fellesrådet kan altså når som helst gripe inn overfor ethvert festet gravsted der utstyret på graven kan forårsake skade. Det spiller altså ingen rolle hvordan festere prøver å vri seg unna sine forpliktelser med gode eller mindre gode argumenter.

Lovbestemmelsen er klar!

›Vurdering av hva som er stående gravminne, og derav fundamentering

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: En kirkeverge mottok søknad med tegning  om oppsetting av et gravminne som hadde følgende ytre mål: Høyde 60 cm, bredde 40 cm og tykkelse 40 cm. Tegningen viste at gravminnet skulle hvile på ei skiferplate med samme grunnflate som gravminnet.

Kirkevergen godtok ikke plata. Han mente den skulle ha en bredde som var det dobbelte av gravminnets tykkelse. Jfr. gravferdslovens forskrift § 24.

Det er verdt å legge merke til at bestemmelsen i § 24 gjelder stående gravminner, underforstått gravminner som kan velte.

Gravminne-eieren klaget på vedtaket og fikk medhold. Gravminnet kan ikke oppfattes som stående, dvs. veltefarlig og da gjelder ikke fundamenteringsregelen.

›En fornærmet gravminneeier

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: Han bor i Sør-Norge og er feste av en grav i Nord-Norge. Da han besøkte gravstedet i sommer, var det flere år siden sist han hadde vært der. Han oppdaget til sin forferdelse at bare gravminnets fundament sto på graven og fikk etter hvert vite at gravminnet var fjernet av kirkegårdens folk fordi det virket skjemmende. Det gjaldt et gravminne av betong med glassplate hvor plata var knust og hvor innskriften dermed var borte.

Han bebreidet kirkevergen som ikke hadde varslet ham. Men det viste seg at han var forsøkt varslet, men varslene kom i retur fordi han hadde flyttet opp til flere ganger uten å melde adresseforandring.

Gravminnet var tatt vare på og han ville ha hjelp til å få det på plass igjen, men ble nektet fordi det var skjemmende. Det er fortsatt ikke kommet på plass. Den fornærmede ville vite hvilken hjemmel kirkegården hadde for å fjerne gravminnet og holde det borte til det er pusset opp. Kirkevergen viste til gravferdslovens forskrift § 26 hvor det er tale om gravminner til sjenanse og retten til å ta det bort når eieren ikke etterkommer pålegg eller når det er uvisst hvor eieren befinner seg.

For egen del vil jeg legge til at en må forutsette at en gravminne-eier har en tilsynsplikt overfor sitt gravminne, selv om avstanden mellom bolig og kirkegård er stor.

›Grav uten fester = Gravminne uten eier?

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: En gravfester er død og er gravlagt i egen festegrav. Av en eller annen grunn er det helt umulig å få opplysninger om hvem som skal være ny fester av graven, selv etter purringer.

Kirkegårdsforvaltningen bestemmer seg derfor for å ta bort gravminnet fra graven, fordi det står der uten eier. Det er som kjent festeren av graven som er eier av gravminnet. Da gravminnet ble tatt inn på lageret ble det plutselig fart i sakene. Selv om det ikke ble avklart hvem som skulle bli ny fester, var det tydelig at opp til flere av familiemedlemmene mislikte at gravminnet var fjernet, og det ble klaget.

Kirkelig fellesråd hadde en betryggende hjemmel for å ta gravminnet bort, idet forskriften til gravferdsloven (§ 20) uttrykker at fester av grav eier vedkommende gravminne, og i dette tilfellet fantes det ingen fester. Klagen ble ikke tatt til følge, og det ble nokså snart klart hvem som skulle overta festeretten.

Riktig navn på gravminne

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: Det var kommet et nytt gravminne på kirkegården og på det sto det Brynjulf Eriksen slik festeren av graven, avdødes ektefelle, hadde bestemt.

En bror av avdøde kunne meddele at fornavnet var skrevet feil og viste til folkeregisteret hvor det sto Brynjulv og ikke Brynjulf. Han ba festeren om å rette feilen, men hun var innstilt på at det skulle stå Brynjulf, slik avdøde alltid hadde skrevet navnet sitt selv mens han levde.

Broren sendte en klage til bispedømmerådet via kirkelig fellesråd og viste til at fellesrådet i sin tid hadde akseptert navnet Brynjulf  i forbindelse med behandling av søknad om oppsetting av gravminnet. Han viste til bestemmelsen om at navnet som settes på gravminnet skal være identisk med den som er gravlagt i graven Jf. gravferdslovens forskrift § 21.

Bispedømmerådet avviste imidlertid klagen fordi man mente at dette var et forhold som måtte avklares internt i familien og var kirkegårdsforvaltningen uvedkommende.

Flytting av navn fra freda  grav

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: En person søker kirkelig fellesråd om å få overføre et navn fra et gravminne til et annet. Hjemmelen for å kunne tillate dette er gitt i gravferdslovens forskrift § 21. Den graven som det er ønske om å flytte et navn fra er fredet fram til 2015. Fellesrådet innvilger ikke søknaden og begrunner det med at fredningsperioden må være over før det kan skje. Det vil altså først kunne skje i 2015.

Søkeren klager til bispedømmerådet og mener at bestemmelsen i § 21 ikke tar et slikt forehold som fellesrådet gir uttrykk for. Og han får medhold i sin klage. Navnet er overført, gravminnet på en fredede graven er tatt bort og graven er fortsatt fredet.

›Lykt på gravminnet

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: En gravfester kjøpte et gravminne som ble godkjent av kirkelig fellesråd før det ble satt opp på graven. Jf. gravferdslovens forskrift § 25. Da det kom på plass var det utstyrt med en lykt, noe som ikke var nevnt i søknaden på forhånd. Eieren ble bedt om å fjerne lykten av to grunner: For det første fordi søknaden ikke omhandlet gravminne med lykt, men også fordi ingen fikk ha lykt på gravminnet på dette stedet. Slik var det bestemt etter en tolkning av gravferdslovens forskrift § 22 som sier at gravminne og fast tilbehør skal tåle de påkjenninger det utsettes for ved vanlig drift og vedlikehold av kirkegården. Bestemmelsen om lykt var tatt inn i kirkegårdens vedtekter.

Når det kom til stykket viste det seg at det var selgeren som hadde sendt søknaden (noe som er ganske vanlig) og han hadde bevisst unnlatt å nevne noe om lykt fordi han kjente til reglene på stedet. Eieren mente at det var urimelig at han ikke skulle få ha lykt på gravminnet og han viste til flere andre steder hvor det var tillatt. Derfor klaget han vedtaket om å fjerne lykten inn for bispedømmerådet. Klagen ble imidlertid kontant avvist med den begrunnelse at han aldri hadde søkt om å få ha lykt på gravminnet sitt. Derfor hadde han heller ikke noe å beklage seg over.

›Ikke dispensasjon for bredde-regler for gravminner

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: Et kirkelig fellesråd  mente at gravminner med bredde 85 cm (største bredde) var for brede til å settes på graver med bredde 120 cm (minste bredde), fordi avstanden mellom gravminnene da ville være bare 35 cm. Det ville vanskeliggjøre vedlikeholdet mellom gravminnene.

Dette gjelder altså gravfelt med enkeltgraver, hvor det settes opp gravminner på hver grav.

Fellesrådet søkte bispedømmerådet om godkjenning av en særskilt største bredde for gravminner på 70 cm for det angjeldende gravfelt, under henvisning til gravferdslovens forskrift § 23 siste ledd som lyder slik:

”Når særlige grunner tilsier det, kan bispedømmerådet fravike bestemmelsene i denne paragraf”.

Denne paragraf sier altså at gravminner på kistegravfelt kan være opp til 85 cm brede.

Det viser seg imidlertid at bispedømmerådet ikke har anledning til å gi en generell dispensasjon fra § 23. ”Særlige grunner” er knyttet til enkelttilfeller der en ønsker å gjøre gravminner større enn bestemmelsene tilsier.

I dette tilfellet må løsningen være å blande enkeltgraver inn blant dobbeltgravene. Da vil avstanden mellom gravminene alltid bli større.

›Innføring av begrensninger på nye gravminner på gammelt gravfelt

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: På et gammelt gravfelt har kirkelig fellesråd satt visse begrensninger i valg av gravminner.

Begrensningen er at det ikke aksepteres alle former og farger. Helst bør det gjenbrukes gamle gravminner for å opprettholde et alderdommelig særpreg på området.

De som velger gravsted her, må altså finne seg i å underordne seg denne regelen.

Et gravsted i dette feltet ble festet før denne begrensningen kom og i forbindelse med en gravlegging ønsket festeren å kjøpe et nytt gravminne som på ingen måte var i tråd med bestemmelsene. Fellesrådet godkjente det rett og slett ikke.

Dette fant ikke festeren seg i og han klaget avgjørelsen inn for bispedømmerådet. Der fikk han medhold og begrunnelsen var at han hadde inngått festeavtale før særbestemmelsen om gravminner kom.

Da bestemmelsen kom kunne den altså ikke gjøres gjeldende for eksisterende festeavtaler. Dvs. at bestemmelsen hadde ikke tilbakevirkende kraft.

›Vil ikke erstatte ødelagt lykt

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: Et gravminne ble godkjent og satt opp på kirkegården. Noen år seinere er kirkegårdsbetjenten uheldig og knuser gravminnets lykt i forbindelse med at han måtte flytte gravminnet til side da det skulle graves en grav i nærheten.

Dette medførte et erstatningskrav fra eieren av lykten (gravfesteren).

Ved nærmere ettersyn i arkivet, var gravminnet godkjent uten lykt i sin tid. Lykten var altså kommet til siden.

Kirkelig fellesråd fastslo at lykten var uheldig plassert på gravminnet og den var fastmontert. Dersom lykten var ønsket da gravminnet var nytt, ville det ikke blitt godkjent på denne bakgrunn. Fellesrådet mente derfor at det ikke kunne komme på tale å erstatte lykten når den ikke tilfredsstilte de krav som ville blitt stilt dersom lykt og gravminne hadde blitt godkjent samtidig.

Eieren klaget, men fikk ikke bispedømmerådets medhold.

Gravminnet skadet etter opphør av feste

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: En fester sa opp sitt festeforhold til gravstedet og han fikk beskjed fra kirkegårdskontoret om å hente gravminnet sitt innen seks måneder ellers ville det tilfalle kirkegården. Dette er i samsvar med gravferdslovens § 18. Ti måneder etter festets opphør ble gravminnet tatt bort og satt sammen med en del andre som skulle leveres i et pukkverk til destruksjon. Under transporten fikk det en skade.

Etter at det var forsvunnet fra gravfeltet reagerte den tidligere festeren som dermed også var tidligere eier av gravminnet. Han ba om å få det utlevert og han krevde å få godtgjort skaden. Men å godtgjøre skaden var det ikke noen vilje til fra kirkegårdens side. Mannen ba om veiledning fra bispedømmerådet, men fikk ikke gjennomslag for sitt krav om godtgjørelse.

›Skade på gravminne: Stormen brakk grein som falt ned på et gravminne

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: Under en storm ble en stor grein revet løs fra et tre på kirkegården. Den falt ned på et gravminne som veltet og fikk en skade. Dette treet hadde for få år siden vært beskåret og sjekket av en trepleier. Eieren av gravminnet mente at kirkegården som eier av treet måtte erstatte skaden. Han begrunnet sin påstand med at kirkegården ikke i tilstrekkelig grad hadde vært aktsomme når det gjaldt store trær som ved uhell kunne gi skade.

Kirkegården kontaktet en tre-ekspert som kunne fortelle at det ikke var tegn til råte i såret og greinen hadde hatt solid feste i stammen. På det grunnlaget og fordi treet nylig var ettersett, mente kirkegården å ha ivaretatt sin aktsomhetsplikt og viste til gravferdslovens forskrift § 10 som sier at kirkegården ikke er ansvarlig for skader med mindre det er utvist uaktsomhet.

Etter mange brev og samtaler frafalt gravminne-eieren kravet.

Hvem eier minnesmerket over falne?

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: På en kirkegård står det et minnesmerke over falne under 2.verdenskrig. Det hadde forfalt og trengte en fornyet fundamentering, noe som bl.a. ville kreve en stor gravemaskin til hjelp.  Dessuten trengte det en skikkelig vask og oppfrisking av farge i bokstavene.

Det var 17.maikomiteen som gjorde oppmerksom på forfallet. Komiteen synes det var flaut og risikabelt å skulle samles ved dette forfalne og veltefarlige monumentet.

Men hvem skulle betale for oppussingen? Ingen ville påta seg eierskapet til steinen. Den var anskaffet ved innsamling av penger blant innbyggerne i 1947 på initiativ fra en lokal ”monumentkomite”. Men den gang ble det ikke bestemt hvem som skulle være eier og dermed ta seg av fremtidig vedlikehold.

Etter mye ”at og fram” endte det med at kommunen bevilget tilstrekkelige midler, men gjorde tydelig oppmerksom på at steinen heretter skulle eies og vedlikeholdes av den som eide grunnen der den står. Og slik ble det. De som hadde gitt råd i saken, mente også at det måtte være slik.

›Minnesmerke over emigrerte

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: Noen personer i en av våre bygder ville hedre noen sambygdinger som i sin tid emigrerte til et annet land. De fremmet derfor et forslag overfor kirkelig fellesråd om å reise en bauta på kirkegården der navnene på de emigrerte skulle stå. Fellesrådet mente det var en såpass god idè at de gjorde vedtak om å reise et slikt minnesmerke.

Forutsetningen var imidlertid at de fikk bispdømmerådets godkjenning av bauta og plassering.

Men det fikk de ikke.

Bispedømmerådet mente at minnesmerket var kirkegården uvedkommende. Det mente derimot at det ville egne seg godt å plassere det i et parkområde utenfor kirkegården som også var i fellesrådets bestittelse. Minnesmerket hadde altså ingen relasjon til kirkegården fordi det verken gjaldt noen som var gravlagt der eller hadde dødd et annet sted uten å få noen grav på kirkegård.

Mange navn på gravminnet

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: En person var fester av mange gravsteder og han var blitt kjent med at navn på gravminner kan flyttes med kirkelig fellesråds samtykke. På denne bakgrunn sa han opp alle festeavtalene unntatt en, og fellesrådet samtykket i at navnene kunne føres opp på ett og samme sted.  Gravminnet på dette stedet skulle heretter gi plass til alle navn, i alt 16. Men han fikk et problem; det var ikke plass på det aktuelle gravminnet, selv når han brukte begge sider.

Han søkte derfor bispedømmerådet om å få benytte et gravminne som var bredere en forskriftens maksimalbredde. Se gravferdslovens forskrift § 23.  Han ville sette navnene i to kolonner på hver side. I saksfremstillingen ga han uttrykk for at han hadde særlige grunner for å få innvilget sin søknad, i og med at hele 16 navn skulle plasseres.

Bispedømmerådet avslo imidlertid søknaden og begrunnet sitt avslag med at antall navn må tilpasses gravminnet og ikke omvendt. Samtidig ble det gjort oppmerksom på at han kunne velge et gravminne med høyde opp til 1,5 m og at det sannsynligvis ville gi rom for alle navnene.

›Skriftflater på begge sider av gravminne

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: En gravfester ble av kirkegårdsforvaltningen nektet å sette inn navn på to sider av gravminnet. Han ønsket å gjøre baksida til ny forside og dermed ha de gamle navnene på baksida.

Han godtok ikke denne begrensningen og klaget fordi bestemmelsene ikke sier noe om hvor innskrift kan stå på gravminner. De sier bare at innskriften skal være sømmelig. Han viste for øvrig til hvordan navn settes inn på obelisker, altså på alle fire sider.

Klageren fikk medhold; han bestemmer selv hvor innskrift skal stå.

Dette er selvsagt ikke ensbetydende med at han kan pynte med blomster på begge sider av gravminnet. I så fall ville han befinne seg på annen manns grav.

›Størrelse på gravminne – som til urnegrav eller kistegrav?

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: En askeurne ble gravlagt på en av våre landsens kirkegårder, og gravfesteren ville gjerne sette opp et gravminne som var større enn det som er tillatt for urnegraver. Jfr. gravferdslovens forskrift § 23. Bispedømmerådet mottok derfor søknad om dette gravminnet som altså var for stort.

Saksbehandleren var tilfeldigvis kjent på stedet og spurte: ”Fins det urnegraver på denne kirkegården, da?” Svaret var ”nei”. Urna var satt ned i en kistegrav. Dermed var det ikke behov for dispensasjon fra gravminnestørrelsen.

En grav er ikke nødvendigvis en urnegrav fordi om det er gravlagt en urne der. En grav er derimot en urnegrav fordi den er mindre enn en kistegrav. Urnegraver og kistegraver defineres altså etter størrelse, ikke etter innhold.

 

Navnet minnelund

›Hvordan etablere en navnet minnelund? 

Gravplassrådgiver Åse Skrøvset:  Bestemmelsen om navnet minnelund står i gravferdsforskriften § 15a. Det er ikke opparbeidet noen egen informasjonsbrosjyre om dette etter det jeg kjenner til. Jeg vil anbefale å bruke fagfolk til å utarbeide planmaterialet, f eks en landskapsarkitekt.

Det må utarbeides en plantegning for minnelunden og gravkart for gravfeltet. Hva det er behov for av detaljtegninger som snitt osv vil være avhengig av løsningen. Selve minnesmerket skal godkjennes av bispedømmerådet. Hvis det er snakk om en liten minnelund med plass til 20- 30 plasser så kan minnesmerket være tilsvarende som et stort gravminne. Navnene settes gjerne opp i form at plater av messing, børstet stål el med navn og dato for fødsel og død. Minnesmerket kan utformes av en kunster eller en annen person mer formkompetanse, eller det kan også være et gammelt staslig gravminne som kan gjenbrukes om dere har noe slikt på lager. I minnelunden bør det være en form for beplanting som gravplassen tar ansvar for. De etterlatte bør imidlertid få anledning til å legge fra seg blomster og gravlys og det bør legges til rette for dette på en god måte. Det bør også være en benk i minnelunden.

›Er navnet minnelund bare for urner? 

Gravplassrådgiver Åse Skrøvset: De fleste anlegger minnelund bare for urner, men det kan også være for kister, evt en kombinasjon.

›Hva med festeavgift for navnet minnelund?

Gravplassrådgiver Åse Skrøvset: Bestemmelser om feste fastsettes i de lokale gravplassvedtektene. Jeg tenker at det bør gis anledning til å feste graven ut over fredningstiden som vanligvis er 20 år. De etterlatte bør få beholde grav og navneplate i minst 40 år. De fleste kaller det feste selv om det ikke er feste i ordinær forstand. Det vil ikke være anledning til å sette ned en ny urne i graven for eksempel. Gravene som tilknyttes et minnesmerke er enkeltgraver og antall navneplater er tilsvarende som antall graver. Det må også tas stilling til om det skal være anledning til å feste en grav ved siden av. Jeg tenker at det kan være riktig fordi mange ektefeller/ samboere ønsker nettopp det. Det bør da settes av plass for navneplate ved siden av  også.

Når det gjelder kostnaden som den som sørger for gravferden må betale ved gravlegging i navnet minnelund så er dette en engangssum som skal dekke følgende:
–  Andel av  minnesmerke og selve navneplaten
–  Gravstell i en periode på 20 år

Det er stor variasjon i hva de ulike fellesrådene tar i betaling. Det bør settes opp et budsjett som viser kostnader med planlegging og etablering, pris for navneplater inkl gravering, kostnader ved gravstell osv. Deler av disse utgiftene vil dere få dekket ved at de som skal gravlegges i minnelunden må  betale for plassen og gravstellet.

Flytting av navn til minnelund

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: På en festet grav sto det gravminne med to navn. Festeren av gravstedet søkte om å flytte navnene til navnet minnelund på samme kirkegård. Men kirkelig fellesråd innvilget ikke søknaden hennes og begrunnet avslaget med at når navn på gravminne skal flyttes, skal det skje fra gravminne til gravminne. Rådet viste til bestemmelsen som sier at navn på person kan påføres gravminne på en eksisterende grav et annet sted enn der vedkommende er gravlagt. (Jf. gravferdsforskriften § 21). Fellesrådet mente at oppføring av navnene på minnelundens minnesmerke ikke ville være i samsvar med bestemmelsen fordi minnelundens minnesmerke ikke er et gravminne og dessuten ikke står på en grav.

Søkerne klaget vedtaket inn for bispedømmerådet, men klagen ble ikke tatt til følge.

Hun begrunnet seinere søknaden sin med at hun ville slette gravstedet fordi hun ikke hadde råd til å beholde det og heller ikke helse til å stelle det.

 

 

Feste av grav

Paragrafforvirring om hvem som har førsteretten til å bli fester

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: Festeren av et gravsted var død og barna (dødsboet) meldte til kirkegårdskontoret hvem som skulle være ny fester, slik det forutsettes i gravferdslovens § 16. De hadde bestemt at en i søskenflokken heretter skulle ha festeretten. Men en av de andre, han som hadde besørget gravferden, var ikke enig i beslutningen. Han hadde lest at det var den som besørget gravferden som skulle ha rett til å være ny fester. Ja, slik står det faktisk i gravferdslovens § 9. Etter en del ”om og men” med kirkegårdskontoret og bispedømmerådet ble følgende klarlagt:

Når festeren dør skal dødsboet oppnevne ny fester (§16), men når det opprettes ny grav/nytt gravsted skal den som besørger gravferden ha førsterett til å bli ny fester (ansvarlig) (§ 9).

Uenighet blandt like etterlatte om hvem som skal være gravfester

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: En gravfester døde og dødsboet skulle melde fra til kirkelig fellesråd om hvem som skulle være ny fester. Den avdøde etterlot seg to døtre som utgjorde dødsboet og begge henvendte seg til fellesrådet og meldte fra at de representerte dødsboet og ønsket å være nye festere av gravstedet. Se gravferdsloven § 16.

Som kjent kan det bare være en person som er fester til et gravsted og fellesrådet måtte derfor treffe en avgjørelse. Man mente at den ene var mer egnet til å påta seg oppgaven som fester enn den andre fordi hun bodde på stedet. Den andre bodde langt unna og hadde ikke samme mulighet for å føre tilsyn med gravstedet.

Den som ikke ble tilkjent retten klaget fellesrådets vedtak inn for bispedømmerådet, men til ingen nytte. Bispedømmerådet tok ikke klagen til følge fordi man mente at fellesrådets vurdering var god og riktig.

Muligheten for å få festet gravsted med fem graver

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: Et foreldrepar mistet et barn og ønsket å feste graver til seg selv ved siden av barnets grav. Det kunne uten videre aksepteres fra kirkegårdskontorets side. Men de ville også feste to graver i tillegg til besteforeldrene, slik at det til sammen ble fem graver. Det kunne ikke aksepteres. Men hvilken hjemmel hadde man for å si ”nei”?

Gravferdsloven (§ 14) sier ikke noe om hvor mange graver som kan festes sammen, men sier derimot at grav kan festes etter nærmere regler og vilkår fastsatt i kirkegårdens vedtekter.

Ja vel, hva sa vedtektene i den aktuelle kommunen om dette spørsmålet? Ingen ting, viste det seg. Det var ikke nevnt noe om hvor mange graver som kunne festes sammen. Etter en del viderverdigheter fikk barnets far feste fire graver i tillegg til den som var tatt i bruk.

Snart etterpå fikk kirkegårdsvedtektene et tillegg: ”Når kistegrav skal tas i bruk er det anledning til å feste en grav ved siden av og etter søknad til kirkelig fellesråd for en ekstra grav i tillegg når behovet tilsier det”.

›Grav uten fester = Gravminne uten eier?

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: En gravfester er død og er gravlagt i egen festegrav. Av en eller annen grunn er det helt umulig å få opplysninger om hvem som skal være ny fester av graven, selv etter purringer.

Kirkegårdsforvaltningen bestemmer seg derfor for å ta bort gravminnet fra graven, fordi det står der uten eier. Det er som kjent festeren av graven som er eier av gravminnet. Da gravminnet ble tatt inn på lageret ble det plutselig fart i sakene. Selv om det ikke ble avklart hvem som skulle bli ny fester, var det tydelig at opp til flere av familiemedlemmene mislikte at gravminnet var fjernet, og det ble klaget.

Kirkelig fellesråd hadde en betryggende hjemmel for å ta gravminnet bort, idet forskriften til gravferdsloven (§ 20) uttrykker at fester av grav eier vedkommende gravminne, og i dette tilfellet fantes det ingen fester. Klagen ble ikke tatt til følge, og det ble nokså snart klart hvem som skulle overta festeretten.

›Festeavgift ved gjenbruk av festet grav

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: En kirkeverge skriver blant annet følgende: «Jeg anmoder alltid om at gammel grav brukes på nytt når det inntreffer et dødsfall og familien har et festet gravsted. Dette for i minst mulig grad å ta i bruk nye graver og dermed utsette kirkegårdsutvidelser lengst mulig. Når min anmodning tas til følge og festeavgiften forfaller til betaling kort eller lang tid etter gravferden, kommer det svært ofte en negativ reaksjon.

Festeren undrer seg da over at han ikke slipper å betale og sier at hadde han visst dette, hadde han heller valgt å ta i bruk en ny grav, altså en frigrav.

Jeg synes ikke gravferdsloven legger til rette for og oppmuntrer til gjenbruk av graver, slik betalingsordningene er regulert», skriver han.

Dette er en interessant problemstilling, men hans siste hjertesukk synes litt urettferdig. Gravferdsloven antyder bare at «for feste av grav kan det kreves avgift» (§14). Det må kunne leses slik at det også er mulig å unnlate å kreve avgift.

Når det er interessant å arbeide for økt gjenbruk av gamle festegraver, er det selvsagt mulig å bestemme at avgiften i den følgende festeperioden skal være kr.0,-. Men her ser det ut til at de fleste vil ha både «i pose og sekk». De vil spare en ny frigrav og samtidig ta betalt for gjenbruk av en gammel festegrav.  Det er lovlig og meget vanlig, men kanskje ikke alltid like smart hvis en ser litt langsiktig på det?

›Innkreving av festeavgift for foregående år

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: Fra en kirkegårdsforvaltning kommer følgende henvendelse: ” Av bemanningsmessige grunner er ikke festeavgift for graver blitt innkrevd de tre siste årene. Men nå skal vi til igjen. I høst ble avgiften forhøyet fra kr. 60 til kr. 80 pr. år og spørsmålet er om vi skal regne kr. 60 x 3 eller kr. 80 x 3 for de tre årene som det ikke er innkrevd for.”

Jeg måtte svare at det skal ikke kreves noe for de tre foregående årene. De kronene har en rett og slett gått glipp av fordi de ikke er innkrevd i tide.

Festeavgift for graver innkreves prinsipielt på forhånd.

Krav om betaling for nedsetting av urne i festa grav

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: En mann ønsket å gravlegge sin kones urne i foreldregravstedet som han var fester av. Festeavtalen var gyldig til 2017. Dette gravstedet lå i en annen kommune enn der de bodde.

Fra kirkegårdskontoret ble det uttalt at urnen gjerne kunne gravlegges som ønsket og det ville koste kr. 2.500,- .

Festeren reagerte på summen og ba om en spesifikasjon. Den var slik: Gravlegging av urne kr. 500,- + avgift som ved feste av grav kr. 2.000,-. Samtidig ble det vist til gravferdsloven § 6 siste punktum.

Her er kirkegårdskontoret på ville veier. I dette tilfellet handler det om en festet grav. Bestemmelsen i § 6 handler derimot om en ny grav i en annen kommune hvor den ansvarlige ikke har rett til fri grav. I og med at vedkommende ikke har rett til fri grav kan det kreves avgift som ved feste av grav.

›Gjeldende festeavtale ved ny gravlegging – Om å betale for en rett du allerede har

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: Den saken som refereres her begynner å bli noe av en gjenganger.

En dame mistet sin ektefelle i 2009. Han ble kremert og hun vurderte om hun skulle få gravlagt urnen i sitt foreldregravsted som hun sto som fester for. I den forbindelse oppsøkte hun kirkegårdskontoret som kunne fortelle at det ville koste kr. 2.250 å gravlegge ham der. Men om hun tok i bruk en ny urnegrav på samme kirkegård så ville ikke det koste noe.

Forklaringen var denne: Damen hadde gjenfestet gravstedet  for 20 år i 1994, altså for 15 år siden. Det ble forlangt at hun skulle fremfeste gravstedet slik at neste forfall av feste og avslutningen av fredningstida for urnen skulle komme samtidig, dvs. i 2029. Konkret gikk kravet ut på at hun måtte feste gravstedet 15 år fram i forhold til 2014 med en årlig avgift på kr. 150.

Det ville hun ikke finne seg i .

Hun mente selv at hun hadde en gyldig festeavtale med kirkegården fram til 2014 og at ingen kunne kreve noe som helst av henne før den tid. Hun vil forbeholde seg retten til både å kunne fraskrive seg gravstedet da og til å feste det for en ny periode.

Dette endte som en klagesak til bispedømmerådet og hun fikk medhold. Kirkelig fellesråd kan ikke kreve at hun skal feste gravstedet for perioden 2014 til 2029 når hun ikke ønsker det. Hun har sin sak i orden med kirkegården fram til 2014.

›Festetid kontra fredningstid

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: En festet grav ble brukt til ny gravlegging i 2002. Den var festet til 2008. Kirkevergen krevde at festet skulle fornyes fram til 2022 for å sikre at graven skulle være festet i hele fredningstida. Men det ville ikke festeren finne seg i. Han mente at en forlengelse av festetida er et spørsmål som man får ta opp i 2008 når inneværende periode utgår. Han klager på det kravet han blir stilt overfor og får medhold.

Det finnes altså ingen hjemmel for å kreve festetida forlenget  fram til fredningstidas utløp når en eksisterende festegrav brukes til gravlegging.

I en del tilfeller ville det også være helt umulig. Dersom fredningstida er 30 år og en festegrav med fem års gjenværende festetid brukes, vil en måtte forlenge festetida med 25 år. Men loven krever at festetid makimalt kan være 20 år.

›Fredningstid og frigrav i 30 år?

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: I en kommune er det tre kirkegårder. På to av dem (kirkegård A og B) er det 20 års fredningstid, på den tredje (C) er det 30 års fredningstid. Dette på grunn av uegnet jordart.

Kirkegårdskontoret har ”i alle år” gitt alle de ansvarlige for frigraver en fri periode på 20 år uansett hvilken kirkegård det gjelder. Tanken bak har vært at dermed blir alle innen en og samme kommune behandlet likt og dertil er det hensiktsmessig rent administrativt.

En person som har grav på kirkegård C fikk krav om å innbetale festeavgift 20 år etter at graven var brukt, hvis hun ville beholde den. Hun var imidlertid kjent med at retten til fri grav var like lang som fredningstida for graven og hun meddelte kirkekontoret at hun ikke hadde til hensikt å betale og hun ville ”gå videre” med saken dersom hun ikke ble hørt. Hun ble ikke hørt og klaget til bispedømmerådet som ga henne full støtte. Det skjedde i medhold av gravferdsloven § 18 siste ledd: ”En fri grav kan nyttes til ny gravlegging og festes når fredningstiden er ute.”

Rutinene på kirkegårdskontoret er lagt om.

›Er det lov å flytte på graver i forbindelse med omregulering?

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: En kirkegård hadde meget mangelfulle gravplaner og det ble foretatt en såkalt omregulering. Dvs. at de fredede gravene ble kartlagt og på det grunnlaget ble det utarbeidet nye gravplaner.

En far var gravlagt før denne prosessen og moren etterpå. Etter hvert oppdaget sønnen at foreldrene ikke lå side om side, men noe forrykket i lengderetningen. Den ene hadde hodeenden lenger vest enn den andre. Det kunne dreie seg om 50 cm og det var som følge av omreguleringen.

Sønnen ville ikke finne seg i dette og han krevde den sist gravlagte flyttet til ”riktig posisjon”.

Kirkelig fellesråd etterkom ikke hans søknad og hans klage til bispedømmerådet ble heller ikke imøtekommet. Dette fordi det kan innen visse grenser tillates å forrykke gravene ved utarbeidelse av nye gravplaner. Jf. gravferdslovens forskrift § 5 som regulerer dette forholdet.

›Festeren samtykket ikke til flytting av gravlagt

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: En mor ba om å få flyttet sønnens urne fra en kirkegård til en annen og kirkelig fellesråd mente hun hadde så gode grunner for det at hun fikk innvilget søknaden. Flyttesaken ble etter hvert kjent i familien hennes og kom også festeren av graven for øret. Altså den graven som sønnen var gravlagt i. Festeren var bror til moren.

Denne festeren mente at det var urimelig at det kunne gjøres inngrep i hans gravsted uten at han hadde gitt sitt samtykke til det, noe som kirkevergen ganske nølende måtte si seg enig i.

Festeren fikk innsyn i dokumentene og klaget på vedtaket. Han ønsket ikke at urnen skulle flyttes, noe han fikk bispedømmerådets tilslutning til. Urnen ble ikke flyttet selv om moren hadde gode grunner.

Se gravferdsloven § 15 — festeren har rett til å rå over graven —

›Rett til nytt feste av sletta gravsted

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: En gammel tante sto som fester av et gravsted. Av flere grunner var det et særdeles dårlig forhold mellom henne og tantebarna (nieser og nevøer). Et av de maktmidlene hun brukte for å skade forholdet ytterligere, var å slette gravstedet. Dermed ville hun oppnå tantebarnas vrede og sorg. De hadde nemlig et sterkt følelsesmessig forhold til gravstedet. Fra den stedlige kirkevergen hadde de fått beskjed om at tante hadde rett til å slette gravstedet og at han ikke hadde anledning til å feste det bort til andre som ville holde det i hevd. Kirkevergen begrunnet det med at dette ville bli å betrakte som en ny festeavtale og nye festeavtaler kan som kjent ikke inngåes med mindre det foreligger et dødsfall. Se gravferdslovens forskrift § 17.

Et av tantebarna som ikke var fornøyd med svaret, henvendte seg til departementet og fremførte sitt ønske. Hun fikk dette svaret derfra: ”Gravferdsloven med forskrifter er ikke til hinder for at fellesrådet – etter festeavtalens utløp – fester bort grav eller gravsted til en annen som ønsker å holde graven/gravstedet i hevd, jf. gravferdsloven § 14.”

Altså det nytter ikke å slette et gravsted i den tro at en skal kunne gjøre livet surt for sine slektninger. Da må en finne mer utspekulerte metoder!

Dersom altså en fester ønsker å avslutte et gravfesteforhold, er det anledning til at den som ønsker å holde gravstedet i hevd videre skal kunne gjøre det ved at han fester det, selv uten at tidligere fester ønsker det.

›Trær nær festede graver

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: En gravfester ber om at den graven han disponerer blir brukt ved et dødsfall. Ved nærmere undersøkelser viser det seg at det vokser et stort tre ved siden av graven og som fyller den med røtter. Men graven ble åpnet slik det var krevd og treets skjebne er uviss.

Kirkelig fellesråd vil ikke at noe slikt skal gjenta seg og ønsket å ta inn en bestemmelse i kirkegårdsvedtektene om at dersom noe tilsvarende skjer, skal det være mulig å nekte graven brukt.

Fellesrådet fikk ikke bispedømmerådets tilslutning til dette fordi festeren rett står så stekt at den kan ikke uten videre avvises i det graven skal brukes.

Fellesrådet fikk derimot råd om at festerens rett til bruk av grav kan avgrenses når en ser at treet blir for nærgående.

Etter gravferdslovens § 15 kan festerens råderett avgrenses når det foreligger en særskilt bestemmelse om det. Dvs. at en registrerer de gravene som er sjenert av trær og gjør vedtak om at de heretter skal tjene som urnegraver eller tas helt ut av bruk. Et slikt vedtak må selvsagt kunngjøres umiddelbart for festerne.

Den mest anbefalelsesverdige måten å gjøre dette på, er selvsagt å forta de nødvendige bruksavgrensninger i forbindelse med gjenfeste av grav.

 

 

Kirstegrav – urnegrav

›Hva er en urnegrav? Er det størrelsen som avgjør, eller er det hva som blir gravlagt der?

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: En urne skulle gravlegges på en kirkegård, men på dette stedet fantes det ikke særskilte urnegraver. Den ble derfor satt ned i en kistegrav med størrelse 1,2 x 2,4 m. Den ansvarlige for graven søkte om å få sette opp et gravminne, men fikk avslag fordi det var for stort. Han fikk beskjed om å velge et gravminne for urnegrav. (Gravferdslovens forskrift § 23 skiller mellom gravminne til kistegrav og urnegrav).

Den ansvarlige syntes dette var pussig og forespurte seg hos bispedømmerådet. Der ble han fortalt at kirkegården hadde tatt feil. Han fikk vite at graver som er 1,2 x 2,4 m store eller større, er kistegraver. De som er mindre er å forstå som urnegraver. (Forskriftens § 13 første ledd fastsetter grensen mellom en kistegrav og en urnegrav). I dette tilfellet var det altså brukt en kistegrav til gravlegging av urne. Da skal det være anledning til å sette opp et gravminne for kistegrav, og slik ble det.

›Størrelse på gravminne – som til urnegrav eller kistegrav?

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: En askeurne ble gravlagt på en av våre landsens kirkegårder, og gravfesteren ville gjerne sette opp et gravminne som var større enn det som er tillatt for urnegraver. Jfr. gravferdslovens forskrift § 23. Bispedømmerådet mottok derfor søknad om dette gravminnet som altså var for stort.

Saksbehandleren var tilfeldigvis kjent på stedet og spurte: ”Fins det urnegraver på denne kirkegården, da?” Svaret var ”nei”. Urna var satt ned i en kistegrav. Dermed var det ikke behov for dispensasjon fra gravminnestørrelsen.

En grav er ikke nødvendigvis en urnegrav fordi om det er gravlagt en urne der. En grav er derimot en urnegrav fordi den er mindre enn en kistegrav. Urnegraver og kistegraver defineres altså etter størrelse, ikke etter innhold.

Kistegrav omgjort til urnegrav

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: På en av kirkegårdene våre står det en del trær i god vekst og noen av dem er plantet inne i et  kistegravfelt. Røttene hadde etter hvert blitt så lange at de har vokst inn i kistegravene, noe kirkegården ikke kunne akseptere. Det ble derfor bestemt at de berørte gravene skulle gjøres om til urnegraver når ny festeperiode inntrer. Dette for at skadene på røttene skulle bli så beskjedne som mulig ved gravlegging. Festerne ble varslet om vedtaket som ble gjort, men en av dem ville ikke akseptere det.

Han mente at intet var til hinder for at gravene fortsatt kunne beholde sin status som kistegraver. De var store nok, de kunne graves dype nok og det var ikke grunnvannsproblemer på stedet. Når det gjaldt trærne, mente han at det var ren dumskap at det ikke var sikret en større rotsone omkring dem. Det fikk bare gå som det kunne med trærne, sa han.

Han rettet en formell klage til bispedømmerådet fordi han mente at han hadde rett til å beholde den graven uforandret som han i sin tid hadde festet som kistegrav.

Han fikk bispedømmerådets medhold i at det burde vært sikret større sone til trærnes røtter. Men samtidig fikk han beskjed om at fellesrådet har full anledning til å endre vilkårene i en festeavtale når den skal fornyes. Ja, det ble til og med uttalt at han ikke nødvendigvis hadde rett til å få fornyet avtalen  i det hele tatt. For gravferdsloven har en bestemmelse om at feste ikke kan fornyes dersom det vanskeliggjør en forsvarlig drift av kirkegården. Jf. gravferdsloven § 14.

›Oppfylling av gravfelt – en vesentlig endring

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: Noen gravfelt på en kirkegård ble fylt opp, for i framtida å unngå å grave i det sjiktet der de gamle gravene ligger. Dette er følsomme saker og folk er ofte på vakt for å påse at alt går ordentlig for seg. Da anlegget var ferdigstilt var det noen som mente at gravminnet deres var plassert på et annet sted enn der det sto før, og slikt blir det avisskriverier av. Skriveriene nådde også bispedømmerådet som undret seg over at det var utført et så omfattende arbeid uten at man var gjort kjent med saken. Man gjorde oppmerksom på at vesentlige endringer av kirkegården ikke kan skje uten tillatelse fra bispedømmerådet (gravferdsloven § 4), men fikk som svar at oppfyllingen ikke ble ansett for å være en vesentlig endring av kirkegården.

Ja, slik kan en se ulikt på ting!

Det triste ved denne saken var et det ble tatt en del uheldige grep som kunne vært unngått hvis planene hadde fått en korrekt behandling.

›Graveforbud på kirkegården – en vesentlig endring

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: Et kirkelig fellesråd bestemte seg for å gjennomføre graveforbud for kister på et gravfelt fordi det var store grunnvannsproblemer på stedet. Men det ble holdt åpent for fortsatt gravlegging av askeurner. Tida gikk og folk flest fant seg i den begrensningen som var innført. Men en dag kom det en reaksjon. En mann som var fester av et gravsted på dette feltet og skulle gravlegge sin søster i gravstedet, påsto at han ikke var kjent med de begrensninger som var innført og ville derfor ikke akseptere forbudet. Etter mye ”om og men” ble han vist til bispedømmerådet som klageorgan. Det viste seg at bispedømmerådet heller aldri var blitt gjort kjent med graveforbudet. Da det kom til stykket ble det bragt på det rene at ingen festere var blitt informert om vedtaket og dermed de begrensninger gravstedene hadde fått. Kirkelig fellesråd mente at vedtaket om graveforbud ikke var en vesentlig endring av kirkegården og en hadde derfor ikke behov for å innhente bispedømmerådets tillatelse. Videre hadde en ikke kommet på tanken om å informere de aktuelle festerne.

Ja, en må virkelig spørre seg om hva som skal betraktes som en vesentlig endring av kirkegården hvis ikke forbud mot gravlegging er vesentlig.

Bispedømmerådet påla kirkegårdsforvaltningen å informere alle aktuelle festere ved brev og ga tillatelse til stengningen, dog med forbehold om at ektefeller til allerede gravlagte skulle ha rett til å gravlegges der.

Han som skulle besørge sin søsters gravferd ønsket ikke å lage vanskeligheter. Han sørget for kremasjon og urnen ble satt ned på feltet.

›Bruk av vanskelig tilgjengelig grav

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: En mann døde for 30 år siden og ble gravlagt i kiste på et gammelt gravfelt med mange store gravminner og trappeforbindelse med kirkegården for øvrig. Hans kone døde nå og familien ba om å få gravlagt henne i mannens grav.

Det kunne de ifølge kirkegårdsforvaltningen ikke få oppfylt fordi det ikke var mulig å få fram gravemaskinen uten å måtte bygge ei rampe i trappa og flytte noen av de store gravminnene.

Den som festet gravstedet mente at det var en urimelig avgjørelse i og med at det hadde vært mulig å få det til for 30 år siden. Hun hadde heller ikke registrert at det var satt noen begrensninger på bruken av gravstedet da hun fornyet festeavtalen.

En henvendelse til bispedømmerådet førte til endring av den lokale beslutning. Man uttalte at så lenge kirkegården ikke hadde tatt forbehold om at det bare kunne settes ned urne i denne graven ved fornyelse av festeavtalen, var den å forstå som en kistegrav.

Kona ble gravlagt i sin manns grav.

 

 

Gravlegging

›Hvem som kan besørge gravferden

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: En enslig mann døde. Han etterlot seg ingen familie og ingen venner, men han hadde en omsorgsfull nabo. Det var denne naboen som meldte dødsfallet til kirkegårdskontoret og ønsket å besørge gravferden. Men på kontoret var de opptatt av å oppfylle bestemmelsen i gravferdslovens § 9 hvor det er gitt en opplistning av slektninger som kan påta seg å besørge gravferden. Der er som kjent ikke naboer nevnt. Man mente derfor at kommunen fikk påta seg oppgaven når det ikke fantes slektninger. Men spørsmålet ble likevel brakt videre og det ble gjort oppmerksom på at i lovteksten står det at kommunen trer først inn når ingen sørger for gravferd.

I dette tilfellet var det faktisk en som kunne ta seg av saken og han ble etter hvert tilkjent retten til å besørge den ensliges gravferd.

Det skulle bety at en venn, en sykehjemsbestyrer, en nabo eller andre kan tre inn før det er aktuelt å aktivisere kommunen, selv om de ikke er slektninger.

En ukjent sønn

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: En gammel mann døde og hans datter skulle besørge gravferden. Alle detaljer var bestemt da det dukket opp en mann dagen før gravferden som utga seg for å være avdødes sønn fra et tidligere forhold. ”Alle” visste for så vidt om ham, men han hadde hele livet bodd på en annen kant av landet og aldri hatt kontakt med sin far. Han krevde å få besørge gravferden.

Kirkevergen så ingen grunn til å innlede forhandlinger mellom de to halvsøsknene og videresendte saken umiddelbart til kommunen for avgjørelse. Se gravferdsloven § 9 tredje ledd.

Det viktigste i denne fremstillingen er ikke hvem som ble tilkjent retten til å besørge gravferden, men at kirkevergen ikke innlot seg på forhandlinger. Det er ikke hans oppgave å få folk til å bli enige. Det er derimot kommunens oppgave å skjære gjennom når det oppstår uenighet.

›Hvem kan besørge gravferden: Dokumentforfalskning

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: Skjemaet ”Begjæring om gravlegging” ble fylt ut og undertegnet av den avdødes fraseparerte ektefelle som også bestemte hvor den avdøde skulle gravlegges. Han krysset av i rubrikken ”ektefelle”.  Den avdødes voksne sønn ble ikke involvert i de beslutninger som ble tatt før han ble gjort oppmerksom på at en fraseparert ikke har rett til å besørge ektefellens gravferd. Se gravferdsloven § 9. Men det var i seineste laget, nemlig akkurat da gravleggingen hadde funnet sted.

Hans ønske var at moren skulle vært gravlagt i en annen kommune, der han selv bodde. Og han søkte om å få flyttet den gravlagte. Han argumenterte med at den døde var gravlagt på feil sted. Men søknaden ble avvist både i fellesrådet  og i klageorganet, bispedømmrådet. Kirkegårdsmyndigheten på stedet hadde forholdt seg til den beskjed som var gitt, men beskjeden var altså gitt av en person som ikke hadde rett til å besørge gravferden. Man mente at kirkegårdsmyndigheten ikke har mulighet for å kontrollere riktigheten av personlige opplysninger som gis, og den fraseparerte ble i dette tilfellet anmeldt for dokumentforfalskning.

›Askespredning betyr at man ikke får navn på gravminne

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: Far var død og sønnen besørget gravferden. Det var kjent at far hadde fått innvilget tillatelse til askespredning. Men sønnen var ikke fortrolig med at han og de andre etterlatte ikke skulle ha et synlig minnested. Han forhørte seg derfor på kirkegårdskontoret om farens navn kunne settes inn på bestefarens gravminne og dernest foreta askespredningen. Men kirkevergen gjorde oppmerksom på at det ikke var anledning til det. Se gravferdslovens forskrift § 21.

Dette medførte at sønnen avlyste askespredningen og faren ble gravlagt på kirkegården. Den som besørger gravferden har altså rett til å bestemme hvor den avdøde skal gravlegges og denne retten overskygger den avdødes ønske om askespredning.

›Avdødes siste vilje I

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: En kvinne som døde hadde overlevd to ektemenn. De var gravlagt på to forskjellige kirkegårder og i begge tilfeller var det festet en grav ved siden av den som var tatt i bruk. Hun var fester av begge gravstedene.

Begge ekteskap var barnløse og det var en bror av avdøde som besørget gravferden. Han bestemte, slik det er fastsatt i gravferdsloven § 15 annet ledd, at avdøde skulle gravlegges ved siden av sin første ektemann.

Da det ble kjent, gjorde representanter for den andre mannens familie et fremstøt. De mente at kvinnen hadde uttalt at hun ønsket å bli gravlagt ved siden av sin siste ektemann og at det måtte respekteres. Den uenigheten som hadde oppstått ble tatt opp med bispedømmerådet som avklarte at det er den som besørger gravferden som fastsetter hvor gravleggingen skal finne sted. Når det gjelder en grav som er festet av den avdøde, har den som besørger gravferden rett til å bestemme at den (i dette tilfellet en av dem) kan tas i bruk.

Den avdødes siste vilje om gravsted er altså ikke avgjørende.

Den avdødes siste vilje om kremasjon er altså avgjørende.

›Frist for urnenedsettelse

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: En kremasjon fant sted ved nyttårstider og urnen ble nokså omgående sendt til det stedet den skulle gravlegges. Den som besørget gravferden ventet på beskjed om når gravleggingen skulle skje, men måtte til slutt oppsøke kirkegårdskontoret og si at han ønsket at urnen skulle settes ned så snart som mulig. På kontoret ble det svart at urnenedsettelser etter vinterens dødsfall skjedde i mai måned. Ja vel. Urnen ble nedsatt i mai måned.

Svaret fra kontoret er imidlertid feil. Det kan gå inntil seks måneder fra dødsfall til gravlegging. Men denne fristen er satt for å gi den som besørger gravferden anledning til å områ seg med hensyn til for eksempel valg av kirkegård, ikke for å gi personalet på kirkegården et bekvemmelig tidspunkt for åpning av grav. Kontoret plikter å varsle den som besørger gravferden så tidlig som mulig etter kremasjonen, med angivelse av et tidspunkt for gravlegging. Se gravferdsforskriften § 36 og KKDs rundskriv, datert 17.03.04 der dette forholdet utdypes.

›Kan man feste tre graver i tillegg i forbindelse med en gravferd?

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: En person som besørget en gravferd ønsket å feste tre graver i tillegg til den som var tatt i bruk. Kirkegårdsforvaltningen mente at det var for drøyt og kunne til nød strekke seg til to i tillegg til den som var tatt i bruk.

Denne personen påklaget vedtaket og fikk medhold av bispedømmerådet. Hun fikk derfor disponere i alt fire graver.

Men hvordan begrunnet bispedømmerådet sitt vedtak?

Gravferdsloven § 14 bestemmer at regler og vilkår ved feste av grav skal være fastsatt i kirkegårdens vedtekter. I den forbindelse må det også nevnes hvor mange graver en tillate å feste sammen. Men i de aktuelle vedtektene (som forøvrig var gamle og lite ajorførte)  var det ikke nevnt noe om hvor mange graver som kunne festes sammen. Dermed var det adgang til å feste så mange som en måtte ønske.       

For kort fredningstid

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: En gravfester ønsket å gjenbruke en grav etter 22 år og det er 20 års fredningstid på stedet.

Kirkegårdsbetjenten mislikte dette sterkt. Han mente at graven ikke var tilstrekkelig nedbrutt til at den kunne brukes. Det var en erfaring han hadde skaffet seg ved tidligere graving i nærheten. Kirkevergen meldte tilbake at graven ikke kunne brukes, men festeren slo seg ikke til ro med det. Han mente at han hadde sin rett i behold og fikk medhold i det da han klaget.

Graven ble brukt og denne episoden ga støtet til at fredningstida for gravene ble økt.

En kan spørre seg om hvorfor det ikke hadde skjedd langt tidligere? Men kirkegårdsbetjenten hadde aldri meldt fra om sine erfaringer og dermed var det ingen andre som kjente til forholdene på stedet.

›Glemte å informere om gravlegging i dobbel dybde

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: En datter besørget farens gravferd og han ble satt ned i et gravfelt der de døde ble gravlagt i to høyder (”dobbel dybde”). Hun kjente ikke til denne måten å belegge gravene på og oppdaget etter kort tid at gravene på begge sider av farens grav allerede var belagt av andre. Hun hadde forutsatt at det hadde blitt reservert en grav ved siden av faren til sin gjenlevende mor og det ble klart at hun ikke var blitt  informert om sine rettigheter til å få grav ved siden av.

Datteren klaget dette forholdet inn for bispedømmerådet og det ble i første omgang klargjort at det er anledning til å reservere seg mot gravlegging i dobbel dybde. Se gravferdsforskriften § 18. Kirkelig fellesråd hadde gjort vedtak om hun ikke hadde noen rett og  argumenterte med at feste av grav bare kan skje i forbindelse med dødsfall (§ 17). Hun kom først noen uker etterpå og fremmet sitt krav.

Gravene på begge sider av farens grav var som nevnt belagt og det var ingen mulighet for at hun kunne få disponere noen av dem. Men bispedømmerådet opphevet fellesrådets vedtak og bestemte at kvinnen skulle få feste en grav så nær farens grav som mulig. Dette gjorde bispedømmerådet fordi man mente at fellesrådet ikke hadde overholdt sin informasjonsplikt knyttet til det å reservere seg mot gravlegging i dobbel dybde. Bispedømmerådet viste i den forbindelse til en korrespondanse som nylig hadde vært mellom et fellesråd og departementet, hvor sistnevnte spesielt hadde gjort oppmerksom på at fellesrådet skal opplyse om reservasjonsretten.

Kommentar: Det er altså viktig å være bevisst på sin informasjonsplikt for alle dem som praktiserer gravlegging i dobbel dybde. Her er det reservasjonsrett! 

       

Kremasjon og askeurner

›Transport og oppbevaring av askeurne

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: En kremasjon hadde funnet sted langt fra der gravleggingen skulle skje. Den som besørget gravferden hadde fått mottakerstedets fullmakt til å ta urnen med. Men tida gikk og det kom ingen urne til kirkegården. Det viste seg at den sto hjemme hos vedkommende, omgitt av lys og blomster. Da kirkevergen anmodet om gravlegging, ble det svart at den kom til å stå hjemme til det hadde gått seks måneder etter dødsfallet og slik ble det.

Den som oppbevarte urnen visste at seks måneder var siste frist for gravlegging.

Her er det gjort flere feil. En urne som transporteres fra krematoriet skal avleveres til kirkegården. Jf. gravferdsloven § 10: ”Urnen oppbevares av krematoriet eller kirkegårdsmyndigheten i den kommunen hvor gravlegging skal finne sted.” Videre er det kirkegårdsmyndigheten som fastsetter tidspunkt for gravlegging. Jf. gravferdslovens forskrift § 12: ”Kirkelig fellesråd fastsetter tidspunkt for den enkelte gravlegging”.

 

›Regler for biler til bruk for båretransport til krematorium

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: Som en konsekvens av skjerpede miljøkrav er noen krematorier her i landet lagt ned og en del vil bli lagt ned med det første. Det fører til økt transport av kister til de stedene hvor det fortsatt skal være krematorium. Noen kirkegårdsforvaltninger har i den forbindelse vurdert å foreta denne transporten med egen bil. Men en har merket seg at det antagelig stilles krav til slike biler. Dette fremkommer i en merknad til forskrift om transport, håndtering og emballering av lik (Sosial- og helsedirektoratet 15.04.1998) at det skal nyttes godkjent kjøretøy. Ved henvendelse til direktoratet blir det svart at det er Tolldirektoratet som har fastsatt kriteriene for kjøretøy som skal gis avgiftsmessig status. Dvs. biler som kan anskaffes med reduserte statlige avgifter.

De aktuelle kirkegårdsforvaltningene har ikke noe ønske om biler som oppfyller kravet til avgiftsmessig status. Det er derimot ønske om å anskaffe nøytrale, innelukkede biler. Ved henvendelse til Tolldirektoratet blir det opplyst at hvis en ikke vil bruke uniformerte biler (bårebiler) med rett til avgiftsreduksjon, kan en bruke nøytrale kjøretøy uten uniformering. Men også kirkegårdsforvaltninger kan bruke uniformerte biler og nyte godt av avgiftsreduksjon hvis det er ønskelg.

Konklusjon: Det finnes ingen regler for hva slags biler som kan brukes til båretransport, så lenge en ikke er opptatt av avgiftsreduksjon.

 

›Avtale med kirkegårdskontoret om å sørge for kremasjon

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: En enslig, gammel mann hadde bestemt seg for hvordan hans gravferd skulle skje og gikk til kirkegårdskontoret for å kunngjøre at han ønsket å bli kremert. Han leverte et notat, og det ble tatt imot på kontoret. Hans forutsetning var at kirkegårdsforvaltningen skulle sørge for å ivareta hans ønske.

Mannen døde og ble gravlagt i kiste! En grunn til at det ikke ble som den gamle ville, var personalskifte på kontoret.

Ved opprydning i hans papirer oppdaget en slekting av den gamle en kopi av notatet til kirkegårdskontoret. Hun kontaktet den som hadde besørget gravferden og på bakgrunn av notatet ble det krevd at den døde skulle graves opp og kremeres.

Kirkelig fellesråd avslo dette kravet og bispedømmerådet tok ikke en etterfølgende klage til følge. Dette ble begrunnet med at kirkegårdskontoret/kirkelig fellesråd ikke kan tilpliktes å holde orden på folks ønsker og forventninger om egen gravferd. Det ligger til den som besørger gravferden og ingen andre å fremsette ønsker eller krav.

Av dette bør vi lære at vi ikke skal ta imot anmodninger om ønsker for noens gravferd. I tilfelle noen har slike behov, bør de vises til andre, for eksempel en slektning, en venn eller kanskje et begravelsesbyrå.

 

›Askeurne som ikke ble flyttet

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: Et kirkelig fellesråd var innstilt på å innvilge en søknad om flytting av en askeurne.  Det gjensto bare å få klarsignal fra det stedet hvor urnen skulle flyttes til før vedtak kunne fattes.  Gravferdsloven sier i den forbindelse at tillatelse bare kan gis dersom … det er fastsatt hvor ny gravlegging skal finne sted (§ 7).

Dersom flyttingen skulle kunne gjennomføres måtte søkeren ha ny grav på det nye stedet. Men kirkegårdsforvaltningen på dette stedet ville av flere grunner ikke stille grav til disposisjon. For det første var det en generell tilbakeholdenhet med å stille grav til disposisjon for dem som ikke tilhørte kommunen og dernest var man ikke enig i de vurderinger som lå til grunn for at urnen kunne flyttes. De to fellesrådene så altså ulikt på begrunnelsen til søkeren.

Loven sier at det skal sterke grunner til for at en flyttesøknad kan innvilges. Det ene fellesrådet mente at det var tilstrekkelig grunnlag. Det andre mente at begrunnelsen ikke var tilstrekkelig.

Urnen er foreløpig ikke flyttet!

 

Hvor skal askeurnen settes ned?

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: Da en urne skulle gravlegges i nærvær av den nærmeste familie oppsto det et intermezzo.

En av de tilstedeværende kunne ikke akseptere at urnen skulle gravlegges der hullet var gravd. Den aktuelle graven var en kistegrav. Han mente at urnen skulle gravlegges i plantefeltet foran gravminnet, men hullet var gravd ved siden av gravminnet, i hjørnet av graven. Den misfornøyde viste til praksis i en annen kommune og mente ellers at det var følelsesmessig riktigere å ha urnen gravlagt sentralt i graven.

Kirkegårdsforvaltningen holdt imidlertid på sin innarbeidede praksis og argumenterte med at det er lettere å stedfeste urnen etter deres praksis og det oppstår ingen problemer dersom det skal gravlegges en urne til eller for den saks skyld en kiste. Et ytterligere argument er at dersom plantefeltet skal spavendes dypt eller det skal monteres en selvvanningskasse, kan urnen bli berørt når den står i plantefeltet.

Den misfornøyde fikk ikke støtte for sitt ønske noe sted og det endte med at urnen ble gravlagt slik praksis er på stedet.

 

 

Bevaring og vern

›Kan familien fortsatt bruke gravstedet til gravlegging dersom gravminnene vedtas bevart?

Gravplassrådgiver Åse Skrøvset: Graver som er i privat eie kan fortsatt benyttes til gravlegging selv om gravminnet vedtas bevart.

›Økonomisk støtte ved bevaring?

Finnes det ordninger for økonomisk støtte til å holde gravstedet i hevd dersom det blir vedtatt bevart?

Gravplassrådgiver Åse Skrøvset: Jeg kjenner ikke til at det er økonomiske støtteordninger til dette. Dersom det er snakk om å utarbeide en helhetlig bevaringsplan for en hel gravplass/ kirkegård (ref forskrift til gravferdsloven § 27) så kan det være mulig at kulturminnemyndigheten kan ha noen midler det er mulig å søke på. I så fall vil jeg tro at det ligger regionalt og at dere må kontakte fylkeskommunen.

›Må det skrives avtale med festeren for gravstedet?

Finnes det noen mal for avtale med fester som kan brukes når en skal bevare et gravminne?

Gravplassrådgiver Åse Skrøvset: Dersom et gravminne bevares så bør det inngås en skriftlig avtale med fester som regulerer dette forholdet. Jeg har ikke noen mal på en slik avtale, men følgende punkter bør inngå:

  • At bevaringen ikke får noen følger for bruken av gravstedet
  • At gravutstyret ikke kan forenkles eller suppleres
  • At det likevel skal være anledning til å legge en navneplate i bakken i høyde med terrenget omkring når det ikke er plass til flere navn på gravstedet
  • At alt gravutstyr overtas av kirkegården dersom festeavtalen opphører

Dersom det kommer inn en ny fester, må det inngås en ny avtale. Litt av poenget med å lage en avtale er også å sikre at fester ikke tar med seg gravminnet når festeavtalen opphører, det er jo bevaringsverdig (der det står).

›Opphør av feste av bevaringsverdig gravminne

Hva skjer med gravstedet dersom familien over tid finner ut at de ikke ønsker å videreføre feste?

Gravplassrådgiver Åse Skrøvset: Dersom et gravminne vedtas bevart, vil det normalt ikke bli inngått en ny festeavtale for denne graven/gravstedet. Gravminner som vedtas bevart bør bli stående på sitt opprinnelige sted.

 

Oppheving av vernet på et gravsted

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: Et gravsted ble vernet av kirkelig fellesråd i 1999 etter samtykke fra festeren. Det skjedde fordi gravstedet hadde et verneverdig gravminne. Seinere har gravstedet fått ny fester og i forbindelse med en gravlegging i gravstedet nylig ønsket den nye festeren å skifte ut det bestående gravminnet. Han ment at det ikke var plass til et navn i tillegg til de som allerede sto der. Da han ble konfrontert med at gravstedet var vedtatt vernet, gjorde han oppmerksom på at han ikke hadde samtykket til det. Det var forgjengeren som hadde gjort det og han ønsket selv ingen begrensninger.

Kirkelig fellesråd tok seg tid til å undersøke om den nye festeren kunne fraskrive seg denne forpliktelsen og fikk til svar at samtykke fra en gravfester ikke kan virke forpliktende på neste fester.

Gravminnet er tatt bort, et nytt er kommet på plass og vernet av gravstedet har opphørt.

 

›Ny fester krever ny verne-avtale

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: En gammel dame var fester av et gravsted som ble betraktet som verneverdig, og hun fikk en henvendelse fra kirkevergen om hun ville gå med på at gravstedet skulle ansees som vernet ifølge en verneplan som var laget for kirkegården. Det ville hun, og forpliktet seg til ikke å fjerne noe av utstyret.

Damen døde imidlertid kort tid etterpå og ble gravlagt i gravstedet. En ny fester overtok. Da han skulle ha den gamles navn og data inn på gravminnet mente han at det ikke var plass og han bestilte et nytt gravminne til erstatning for det gamle som var vernet.

Kirkevergen reagerte umiddelbart da det nye forelå til godkjenning og ga uttrykk for at det gamle ikke kunne tas bort fordi det var vernet i henhold til verneplanen for kirkegården.

Men dette ville ikke den nye festeren rette seg etter. For ham var det viktigere å ha et pent og tidsmessig gravminne med plass til navn og data på alle som var gravlagt i gravstedet, framfor å bevare det gamle. Etter en del ”att og fram”, måtte kirkevergen gi den nye festeren rett i at han ikke var bundet av den avtalen som var gjort med den tidligere festeren. Altså: ny fester krever ny avtale.

 

Betaling

›Gamlemor bodde i feil kommune

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: En gammel dame hadde etter hvert behov for plass i institusjon, men kommunen hadde ingen plass til henne. Heldigvis fikk hun likevel plass i en privat institusjon i en nabokommune.

Adresseforandring førte til at hun ble innbygger i nabokommunen.

Etter en tid døde hun og ble gravlagt i festet grav ved siden av mannen sin i den kommunen hun hadde vært nødt til å flytte fra. Ganske snart etterpå ble den som besørget gravferden presentert for en faktura der det fremgikk at han måtte betale for bruk av kirkehuset, for at kirkebetjeningen stilte opp og for oppgraving og gjenkasting av grav. Slik er reglene for dem som bli gravlagt og ikke hører hjemme i kommunen, fikk han høre.

Han som mottok kravet mente det var urimelig å kreve dette store beløpet, i og med at gamlemor i sin tid nærmest var tvangsflyttet fra kommunen. Kirkevergen var egentlig enig i argumentasjonen, men mente at det var vanskelig å skille mellom hvem som tilhørte kommunen og ikke tilhørte kommunen så lenge de ikke bodde der.

Men denne saken førte etter en del ”om og men” med seg en endring av kirkegårdsvedtektene. En av bestemmelsene lyder nå slik:

Avdøde personer innen kommunen kan gravlegges på hvilken som helst av kirkegårdene i kommunen. Dette gjelder selv om avdøde på grunn av sykdom eller alderdom har bodd i en annen kommune mot slutten av livet.

 

Krav om betaling for flytting av gravminne og fjerning av kranser i forbindelse med gravferd

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: En mann besørget sin brors gravferd. Den døde ble gravlagt i en grav som han disponerte fra før. På denne sto det et gravminne.

Etter en tid mottok han en faktura fra kirkegårdsforvaltingen med krav om betaling for flytting av gravminne og for fjerning av visne kranser. Gravminnet ble tatt bort under oppgraving og satt på plass igjen etter gjengraving for å sikre at det ikke skulle velte og falle ned i graven eller evt. skade noen.

Faktura-mottakeren syntes det påfallende at han skulle betale for dette. – Som han sa selv: ”Skal jeg betale for kirkegårdsbetjeningens sikkerhet? De visne kransene kunne jeg fjernet selv.”

Etter noe ”om og men” kom han i kontakt med bispedømmekontoret som kunne bekrefte at han hadde mottatt et urettmessig krav. Loven åpner ikke for avgifter for slike tjenester. Det må betraktes som deler av den ordinære kirkegårdsdriften som skal bekostes av det offentlige, fikk han vite.

Gravferdsloven åpner bare for avgift ved bruk av kapell, for kremasjon og for feste av grav. Jf. gravferdsloven § 21. Betalingskravet ble trukket tilbake.

 

Faktura for bortkjøring av kranser: En faktura som ble makulert

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: Gamlefar var død og gravlagt og etter noen uker mottok eldstedattera en faktura fra kirkegårdsforvaltningen. Den lød på kr. 1.000,-, og det skulle være en godtgjørelse for bortkjøring av kranser og buketter som hadde ligget på graven en ukes tid etter gravferden. Beløpet inkluderte også midlertidig flytting av gravminnet på stedet.

Denne damen hadde tilfeldigvis hatt et medansvar for en gravferd i en annen kommune en tid i forvegen og da ble hun ikke presentert for en slik faktura. Hun ringte kirkegårdsforvatningen i denne kommunen og fikk beskjed om at det var ulovlig å ta seg betalt for slike tjenester. I samtalens løp ble det vist til et utsagn fra Kultur- og kirkedepartementet som i brev til en kirkegårdsforvaltning hadde uttalt at ”Bortkjøring av blomster og nødvendig flytting av monument i forbindelse med gravlegging er etter departementets vurdering tiltak som faller innenfor det ordinære driftsansvaret og skal følgelig ikke være gjenstand for krav om særskilt betaling”. (Brev fra KKD 17.11.2005).

Da fakturautstederen ble konfrontert med dette så han seg nødt til å oppheve betalingsordningen og fakturaen ble selvfølgelig ikke betalt.

 

›Han ville ikke betale for sikring av gravminnet

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: Kirkelig fellesråd varslet en rekke gravfestere om at gravminnene deres måtte sikres med bolter. Dersom de ikke ordnet det selv eller fjernet gravminnet innen en viss dato, ville fellesrådet besørge sikringen og sende faktura.

En av festerne godtok ikke dette. Hans gravminne var satt opp i 1982 og han argumenterte med at den gangen var det ikke gitt påbud om sikring verken gjennom forskrift eller lokale kirkegårdsvedtekter. Han godtok ikke at man nå argumenterte med at gravferdslovens forskrift fra 1997 tilsa sikring. Denne bestemmelsen kunne ikke ha tilbakevirkende kraft, mente han.

Kirkelig fellesråd anvendte imidlertid også en bestemmelse i gravferdsloven, en bestemmelse som kanskje ikke synes å være så påaktet. Det gjelder gravferdslovens § 17 som lyder slik: ”Kirkelig fellesråd har rett til å treffe de tiltak vedrørende en festet grav som er nødvendige for å forebygge skade, eller som …..”

Fellesrådet kan altså når som helst gripe inn overfor ethvert festet gravsted der utstyret på graven kan forårsake skade. Det spiller altså ingen rolle hvordan festere prøver å vri seg unna sine forpliktelser med gode eller mindre gode argumenter.

Lovbestemmelsen er klar!

 

›Krav om avgift for oppgraving av grav

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: Etter en gravferd fikk den personen som hadde besørget gravferden en faktura fra kirkegårdsvesenet.  Den lød på kr. 2.000 og skulle være betaling for oppgravd grav. Han stusset over kravet fordi han noe tidligere hadde vært ansvarlig for gravlegging av en fjern slektning i en annen kommune, uten å motta noe tilsvarende.

Fakturamottakeren orienterte seg så litt i dette saksområdet og fant etter hvert fram til gravferdslovens § 6. Der finnes en bestemmelse om at alle som gravlegges i den kommunen de tilhører, har rett til fri grav. Han konfronterte rette vedkommende med dette, men fikk beskjed om at det hadde ”alltid” vært en slik betalingsordning på dette stedet og slik måtte det av budsjettmessige grunner også fortsette.

Men ordningen tok slutt etter at bispedømmerådet var kontaktet og som meddelte at det ikke finnes hjemmel for en slik avgift så lenge gravleggingen skjer innen den kommunen den avdøde bodde i.

 

›Fredningstid og frigrav i 30 år?

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: I en kommune er det tre kirkegårder. På to av dem (kirkegård A og B) er det 20 års fredningstid, på den tredje (C) er det 30 års fredningstid. Dette på grunn av uegnet jordart.

Kirkegårdskontoret har ”i alle år” gitt alle de ansvarlige for frigraver en fri periode på 20 år uansett hvilken kirkegård det gjelder. Tanken bak har vært at dermed blir alle innen en og samme kommune behandlet likt og dertil er det hensiktsmessig rent administrativt.

En person som har grav på kirkegård C fikk krav om å innbetale festeavgift 20 år etter at graven var brukt, hvis hun ville beholde den. Hun var imidlertid kjent med at retten til fri grav var like lang som fredningstida for graven og hun meddelte kirkekontoret at hun ikke hadde til hensikt å betale og hun ville ”gå videre” med saken dersom hun ikke ble hørt. Hun ble ikke hørt og klaget til bispedømmerådet som ga henne full støtte. Det skjedde i medhold av gravferdsloven § 18 siste ledd: ”En fri grav kan nyttes til ny gravlegging og festes når fredningstiden er ute.”

Rutinene på kirkegårdskontoret er lagt om.

 

›Betaling for frakt til bårerom

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: Ved et dødsfall ønsket begravelsesbyrået å sette den døde inn i bårerommet i hjemkommunen. Men der var det ikke plass. Det var derimot plass i et bårerom i nabokommunen og kista ble plassert der.

Etterpå ble ekstra transport av den døde fakturert til kirkegårdsforvaltningen i hjemkommunen. Men dette fant man seg ikke i og argumenterte med at kirkegårdsforvaltningen har ingen formell plikt til å skaffe båreromsplass til de som dør.

Ja, en har ikke engang plikt til å ha bårerom.

Etter mye ”om og men” endte det med at begravelsesbyrået måtte belast familien for de ekstra utgiftene plassmangelen hadde medført.

 

›Krav om tilbakebetaling fra gravlegat der det ikke forelå godtatt stellavtale

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: En gravfester betalte inn et beløp med tanke på å få kirkegårdens folk til å ta ansvar for planting og stell av gravstedet fordi han bodde så langt fra kirkegården. Men det ble ikke tatt initiativ til å opprette noen avtale og festeren ble heller ikke gjort kjent med de reglene som gjaldt for gravlegat på stedet.

Etter et par år flyttet festeren nærmere kirkegården og mente at betalt gravstell da var unødvendig. Han kunne greie stellet selv, mente han. Derfor ba han om å få de pengene som fortsatt sto på konto tilbake. Men det fikk han i første omgang ikke. I følge kirkegårdskontoret var det legatets midler.

Festeren kjente ikke til at det forelå noe legat, hvilket det selvsagt heller ikke gjorde. Han hadde heller aldri fått opplyst hvilke regeler som gjaldt og langt mindre gjort avtale om hva pengene skulle brukes til.

Etter mye ”om og men” fikk han restbeløpet utbetalt med den begrunnelse at når det skal opprettes et legat skal det foreligge en avtale godtatt av begge parter. Det gjorde det altså ikke. Avtalen må inneholde opplysninger om hva stellet skal innebære, for eksempel jordarbeiding, gjødsling, planting av et antall vekster et antall ganger pr. sesong, vanning, luking osv.

 

›Krav om tilbakebetaling fra gravlegat ved egenstell

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: En gravfester betalte inn et beløp med tanke på å opprette et legat. Det ble inngått avtale som bl.a. forutsatte at gravstellet skulle starte umiddelbart. Men festeren fortsatte selv å plante og stelle gravstedet og begrunnet det med at han kjente seg såpass sprek at han kunne greie det.

Etter noen år fremmet han et krav overfor kirkegårdskontoret (egentlig overfor legatet) og ba om å få utbetalt et beløp som var stipulert ut fra den innsats han selv hadde ytet.

Men det fikk han ikke fordi betaling for hans ytelser ikke var tatt inn i avtalen. Festeren beklaget seg  både hit og dit, men fikk ingen sympati og heller ingen penger.

 

Utvidelser og nyanlegg. Andre endringer

 

›Kirkegårdsplaner skal godkjennes i bispedømmerådet

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: En kirkegård ble utvidet og den nye delen ble tatt i bruk. Etter kort tid viste det seg at grunnvann piplet inn i gravene og ble et problem ved begravelse. Ved undersøkelse av planene som lå til grunn for utvidelsen, viste det seg at hele drenssystemet var prosjektert feil. Det lå 30 cm for grunt!

Da saken ble hentet fram igjen viste det seg at kirkelig fellesråd var klar over at kirkegårdsplaner i sin alminnelighet  skulle godkjennes etter at fellesrådsvedtak var gjort. Men en mente likevel at denne planen ikke trengte noen overordnet godkjenning i bispedømmerådet fordi den overordnede myndighet mange år i forvegen hadde uttalt seg positivt til en skisse som lå til grunn for den nåværende kirkegårdsplanen. Det er feil.

Behandling i bispedømmerådet er å forstå som en kvalitetssikring, og flausen som er beskrevet ovenfor ville vært unngått hvis en hadde fulgt spillets regler.

Lærdom kan være kostbar!

(Se gravferdslovens forskrift § 2).

 

›Oppfylling av gravfelt – en vesentlig endring

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: Noen gravfelt på en kirkegård ble fylt opp, for i framtida å unngå å grave i det sjiktet der de gamle gravene ligger. Dette er følsomme saker og folk er ofte på vakt for å påse at alt går ordentlig for seg. Da anlegget var ferdigstilt var det noen som mente at gravminnet deres var plassert på et annet sted enn der det sto før, og slikt blir det avisskriverier av. Skriveriene nådde også bispedømmerådet som undret seg over at det var utført et så omfattende arbeid uten at man var gjort kjent med saken. Man gjorde oppmerksom på at vesentlige endringer av kirkegården ikke kan skje uten tillatelse fra bispedømmerådet (gravferdsloven § 4), men fikk som svar at oppfyllingen ikke ble ansett for å være en vesentlig endring av kirkegården.

Ja, slik kan en se ulikt på ting!

Det triste ved denne saken var et det ble tatt en del uheldige grep som kunne vært unngått hvis planene hadde fått en korrekt behandling.

 

›Graveforbud på kirkegården – en vesentlig endring

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: Et kirkelig fellesråd bestemte seg for å gjennomføre graveforbud for kister på et gravfelt fordi det var store grunnvannsproblemer på stedet. Men det ble holdt åpent for fortsatt gravlegging av askeurner. Tida gikk og folk flest fant seg i den begrensningen som var innført. Men en dag kom det en reaksjon. En mann som var fester av et gravsted på dette feltet og skulle gravlegge sin søster i gravstedet, påsto at han ikke var kjent med de begrensninger som var innført og ville derfor ikke akseptere forbudet. Etter mye ”om og men” ble han vist til bispedømmerådet som klageorgan. Det viste seg at bispedømmerådet heller aldri var blitt gjort kjent med graveforbudet. Da det kom til stykket ble det bragt på det rene at ingen festere var blitt informert om vedtaket og dermed de begrensninger gravstedene hadde fått. Kirkelig fellesråd mente at vedtaket om graveforbud ikke var en vesentlig endring av kirkegården og en hadde derfor ikke behov for å innhente bispedømmerådets tillatelse. Videre hadde en ikke kommet på tanken om å informere de aktuelle festerne.

Ja, en må virkelig spørre seg om hva som skal betraktes som en vesentlig endring av kirkegården hvis ikke forbud mot gravlegging er vesentlig.

Bispedømmerådet påla kirkegårdsforvaltningen å informere alle aktuelle festere ved brev og ga tillatelse til stengningen, dog med forbehold om at ektefeller til allerede gravlagte skulle ha rett til å gravlegges der.

Han som skulle besørge sin søsters gravferd ønsket ikke å lage vanskeligheter. Han sørget for kremasjon og urnen ble satt ned på feltet.

 

›Religiøse symboler på kirkegårdsporten

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: På en kirkegård ble det anskaffet ny tredelt port. Den var utstyrt med kors som hovedmotiv i hver av delene. Reaksjonen lot ikke vente på seg. Kirkegårdskontoret fikk snart henvendelse fra en som mente at dette var provoserende i og med at det handlet om en offentlig kirkegård hvor alle gravlegges uavhengig av tro og tilhørighet. Han ønsket for sin del ikke å bli møtt av dette kristne symbolet når han besøkte kirkegården.

Kirkegårdsforvaltningen mente at de hadde gjort alt i beste mening og var noe uforstående til at ikke alle var fornøyd. Men prøvde å finne ut om de hadde begått noen feil. I bispedømmerådet fikk de beskjed om at dersom de hadde bedt om rådets godkjenning av porten, ville de blitt rådet til å tone ned symbolbruken.

Det er to forhold ved denne saken. For det første skal såpass viktige elementer som en port godkjennes. Jfr. gravferdsloven § 4 og forskriften § 3 som nettopp omtaler slike detaljer. Og for det andre bør en være tilbakeholden med bruk av religiøse symboler på porter, gjerder, driftsbygninger mv. fordi kirkegårdene våre skal gi plass til alle, også de som har en annen tro eller er uten tro.

Klage

 

Hva kan det klages på til kirkelig fellesråd?

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: En person som besørget en gravferd ønsket at avdøde skulle gravlegges i nabokommunen og slik ble det. Etterpå ble han presentert for regninga. Denne inneholdt et beløp for leie av kapell, festeavgiften for graven, honorar til presten og endelig et beløp for åpning og lukking av grav.

Den som mottok regninga sendte en formell klage til bispedømmerådet via kirkelig fellesråd i gravleggingskommunen og argumenterte med at avdøde burde bli ansett på linje med kommunens egne innbyggere, fordi han hadde bodd der tidligere og inntil det siste hatt tilknytning til stedet.

Gravferdsloven (§ 24) fastsetter at enkeltvedtak som er truffet av kirkelig fellesråd kan påklages til bispedømmerådet.

Ved nærmere ettersyn var det lite ved denne regninga som var fastsatt av fellesrådet. Leie av kapell og festeavgift er vedtatt av kommunen og honorar til presten er fastsatt av departementet. Det var bare kostnadene ved åpning og lukking av grav som var relatert til fellesrådet. Det ble altså til slutt lite å klage på til bispedømmerådet.

 

›Klage på vedtak

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: En gravfester hadde valgt et gravminne som han søkte kirkelig fellesråd om å få sette opp på kirkegården. Kirkevergen hadde fått delegert myndighet til å fatte vedtak i denne type saker. Hun avslo søknaden fordi gravminnet ikke var i samsvar med reglene (gravferdslovens forskrifter kap. III), men gjorde samtidig oppmerksom på at avslaget kunne klages inn for kirkelig fellesråd. Klagen kom og kirkelig fellesråd sluttet seg til kirkevergens avgjørelse. Dermed mente man at saken var ute av verden. Men klageren ante uråd. Er det ikke en regel som sier at klager skal avgjøres på et høyere forvaltningsnivå, tenkte han. Med litt veiledning kom han fram til forvaltningslovens bestemmelser om at ”enkeltvedtak kan påklages av en part eller annen med rettslig klageinteresse i saken til det forvaltningsorgan som er nærmest overordnet det forvaltingsorgan som har truffet vedtaket.” (Forvaltningsloven § 28).

Bispedømmerådet er det nærmeste forvaltningsorgan over kirkelig fellesråd og festeren henvendte seg dit med sin klage. Men han fikk ikke omgjort det opprinnelige vedtaket. For festeren ble dette en nedtur, men for fellesrådet en opptur, i den forstand at det lærte noe viktig om saksbehandling. Å delegere avgjørelsesmyndighet er ikke det samme som å opprette et nytt forvaltningsorgan. De avgjørelser som tas av kirkevergen i kraft av delegert myndighet, er å forstå som tatt av fellesrådet.

Her har flere noe å lære, tror jeg.

 

Kistegrav omgjort til urnegrav

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: På en av kirkegårdene våre står det en del trær i god vekst og noen av dem er plantet inne i et  kistegravfelt. Røttene hadde etter hvert blitt så lange at de har vokst inn i kistegravene, noe kirkegården ikke kunne akseptere. Det ble derfor bestemt at de berørte gravene skulle gjøres om til urnegraver når ny festeperiode inntrer. Dette for at skadene på røttene skulle bli så beskjedne som mulig ved gravlegging. Festerne ble varslet om vedtaket som ble gjort, men en av dem ville ikke akseptere det.

Han mente at intet var til hinder for at gravene fortsatt kunne beholde sin status som kistegraver. De var store nok, de kunne graves dype nok og det var ikke grunnvannsproblemer på stedet. Når det gjaldt trærne, mente han at det var ren dumskap at det ikke var sikret en større rotsone omkring dem. Det fikk bare gå som det kunne med trærne, sa han.

Han rettet en formell klage til bispedømmerådet fordi han mente at han hadde rett til å beholde den graven uforandret som han i sin tid hadde festet som kistegrav.

Han fikk bispedømmerådets medhold i at det burde vært sikret større sone til trærnes røtter. Men samtidig fikk han beskjed om at fellesrådet har full anledning til å endre vilkårene i en festeavtale når den skal fornyes. Ja, det ble til og med uttalt at han ikke nødvendigvis hadde rett til å få fornyet avtalen  i det hele tatt. For gravferdsloven har en bestemmelse om at feste ikke kan fornyes dersom det vanskeliggjør en forsvarlig drift av kirkegården. Jf. gravferdsloven § 14.

 

Gravlegging av askeurne: Klage på gravleggingssted

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg: En urne var sendt fra krematoriet og til kirkegårdskontoret i den kommunen hvor den døde hørte hjemme. Den som besørget gravferden antydet at gravleggingen kom til å skje på en kirkegård i en annen landsdel. Han fikk derfor beskjed om å fremskaffe bekreftelse fra fester av det aktuelle gravstedet og fra kirkevergen på stedet om at det var greit at urnen ble gravlagt der og at han selv kunne forestå transporten. Han ble også gjort oppmerksom på at gravleggingen måtte skje innenfor en frist på seks måneder etter dødsfallet.

Men det skjedde ikke noe fra hans side. Da det hadde gått fem måneder etter dødsfallet, ba kirkevergen i brev om at det måtte bli tatt en avgjørelse om gravlegging. Seinere ble det også forsøkt purret pr. telefon. Men den ansvarlige ”var som sunket i jorda”. Ingen visste hvor han var.

Da gravleggingsfristen for lengst hadde utløpt, ble det besluttet å gravlegge urnen på hjemstedets kirkegård. Da dukket den ansvarlige opp og krevde urnen flyttet til det stedet han først hadde antydet. Han argumenterte med at gravleggingen hadde skjedd uten hans vitende og vilje. Fellesrådet mente imidlertid at han hadde fått sin sjanse og holdt fast på sitt vedtak. Det forelå ingen sterk begrunnelse for flytting, mente man. Jf. gravferdsloven § 7. Han fikk heller ikke medhold i en klage til bispedømmerådet.