Historien

Norsk Likbrændingsforening – Norsk kremasjonsforening

Norsk Kremasjonsstiftelse

 

Norsk Likbrændingsforening ble stiftet i Oslo 7. februar 1889 og hadde fra starten av 177 medlemmer. Medlemsfortegelsen viser at medlemmene i første rekke hørte hjemme blant akademikerne, kunstnere og folk i ledende stillinger – de fleste bosatt i Oslo.

Også i Bergen ble det gjort forsøk på å danne en likbrenningsforening, og 25. april 1892 fikk byen sin forening som drev parallelt med foreningen i Oslo. Fra starten av hadde den godt over hundre medlemmer.

På denne tida var det oppført krematorier i en rekke byer ute i Europa. Det første ble bygd i Milano i Italia i 1876. Andre toneangivende land var Frankrike, Tyskland og Sveits. I Danmark ble det første krematoriet bygd i 1886. Snart etter fantes det også krematorier i Stockholm og Gøteborg. En god del nordmenn ble sendt ut av landet for brenning. En fortegnelse fra 1905 viser at totalt 63 nordmenn fram til dette tidspunkt var blitt kremert i utlandet- de aller fleste i Gøteborg. På denne lista finnes en hel del kjente nordmenn, bl.a. forfatterinnen Camilla Collett (Henrik Wergelands søster) som ble kremert i Stockholm i 1895.

camilla-collets-erklaering-om-kremasjon

Camilla Collets erklæring om at hun vil kremeres. Den fortrykte teksten på blanketten utgitt av den danske likbrennings-forening er strøket over og hun har med håndskrift skrevet følgende: «Mine Sønners Underskrift vil forhaapentlig være tilstrekkelig, uagtet de ikke var nærværende ved min egenhændige Do. Ingen kjenner som dem min urokkelige Villie, naar det gjelder dette Anliggende, Alle ved, at fra mine tidligste Aar har den gjængse Begravelsesmaade fyldt mig med Skræk – med Avsky. Man kan da let tænke sig, med hvilke Følelser jeg hilste de første Vink om en ny Bestatningsmetode (begravelsesmetode) – Følelser, der ganske naturlig fæstnede seg til fast Beslutning at vælge den nye Methode og gjøre alt for at sikre mig den. En artikel betitlet «Under Læge-Kongressen» fra min sist udkomne Bog «Mod Strømmen» vil man finde en utførlig Behandling av emnet.» Deler av avsnittet i «Mod Strømmen», skrevet 1884, som Camilla Collett henviser til, har følgende ordlyd: «Det har alltid været mig en Gaade, at Folk fin der en Tilfredsstillelse i at besøge Grave og smykke disse Pesthuler med Blomster. Jo kjærere de Afdøde har været, des mer maa Tanken ræddes ved at søge dem under et Lag stinkende Jord».

Omtrent 10 år før den første norske foreningen ble stiftet, ble det søkt om å foreta en likbrenning på en gård i Aker. Den søknaden ble avslått i det det ble ansett at kremasjon ikke var forenlig med lovgivingen.

Foreningene så det naturlig nok som et hovedformål å komme i gang med kremasjon. To forhold måtte imidlertid først bringes i orden – det måtte innføres en lovgiving som tillot kremasjon, og det måtte bygges krematorier. Norsk Kremations Forenings forretningsfører cand. jur. Einar Wyller beskriver i en artikkel fra 1930 arbeidet med lovgivingen: «Arbeidet hermed var langvarig og meget besverlig, idet både statsmyndighetene, de kommunale myndigheter og geistligheten var ugunstig stemt like overfor saken. Imidlertid lykkedes det dog foreningen efter 9 års iherdig arbeide å få tilvirket loven av 11. juni 1898 om likbrenning» Foreningen var imidlertid langt fra fornøyd med den nye loven i det «den inneholdt bestemmelser, som vanskeliggjorde og fordyret anvendelse av kremasjon, idet den som betingelse for likbrenning ikke alene krevet liksyn og obduksjon i en ganske urimelig utstrekning, men tillike fastsatte en overmåte høi betaling for disse embedsforretninger

Styret i Kremationsforeningen fortsatte derfor ufortrødent arbeidet med lovgivningen inntil vi fikk lov av 3. mai 1913, «som i det vesentlige må sies å tilfredsstille rimelige krav hos kremasjonssakens venner».

a-t-gloersen

Forstmester A. T. Gløersen som døde i 1904
hadde testamentert kr. 50.000 (etter dagens
pengeverdi
22 mill. kr.) til oppføring av
krematorium og kolumbarium
i Kristiania.

Kremasjonsforeningen ønsket å bygge sitt eget krematorium. Dette ble mulig takket være støtte fra Oslo kommune og en testamentarisk gave på kr. 50 000 fra forstmester A.T. Gløersen. Han var en foregangsmann i tiden, og bl.a. en aktiv forkjemper for bygging av Bergensbanen. I 1909 kunne krematoriet på Vestre gravlund tas i bruk. Dette var imidlertid ikke landets første krematorium. Allerede i 1907 hadde Bergen kommune innredet gravkapellet på Møllendal til bruk også for kremasjoner. Da Bergen kommune i tillegg opparbeidet et kolumbarium (urnehall) på Solheim og planla flere urnelunder, fant Bergen Likbrenningsforening at den hadde løst sin oppgave, og oppløste seg selv i 1922.

solheim-krematorium-i-bergen-kolombarium

 

 

 

Kolumbarium i kjelleren på
Solheim krematorium i Bergen

 

 

Foreningen i Oslo skiftet for øvrig navn i 1917 til Norsk Kremationsforening, senere kremasjonsforening, og ble den ledende kraft for fremme av kremasjonssaken i hele Norge.

FREMME AV KREMASJONSSAKEN I NORGE GJENNOM 100 ÅR

Stifterne av Norsk Kremationsforening la for dagen et beundringsverdig engasjement for den sak de arbeidet for. Foreningen hadde en omfattende korrespondanse med myndigheter og politikere og fikk utarbeidet erklæringer fra ulike fagfolk som underbygget deres syn. Det ble etterhvert holdt en rekke foredrag i ulike fora og skrevet utallige avisartikler. Den første tiden ble det særlig argumentert med de store hygieniske fortrinn ved kremasjon. Her ble det ikke spart på noe og beskrivelsene av de uheldige sider ved gravlegging av kister kunne til dels være meget detaljerte. Fra 1892 foreligger det to erklæringer, fra kirkeverge Carl Hjort i Kristiania og stadskemiker Smelck, som tar opp disse forhold. Carl Hjort skriver bl.a:
«Ligesom paavist mangesteds i utlandet og vistnok ogsaa flere Steder her i Landet, hænder det paa enkelte Partier af Kirkegaardene her i Byen, især hvor Jordbunden bestaar af vandholdig Lere, ikke saa sjelden, at man ved Aabning af Grave finder, at Legemerne af de begravede Personer henligge saagodtsom ufortærede, idet de bløde Dele er gaade over til en fedtagtig, voxlignende Tilstand (Ligvox), der undertiden kan være saa haard, at den ligner en Forkalkning eller Forstening, og under uforandrede Forhold synes at kunne trodse en hvilkensomhelst Tids Indvirken af Naturen.»

Smelck redegjør i sin erklæring bl.a. for insekter nede i gravene og muligheten for at disse kan komme seg opp gjennom jorden igjen og spre smittsomme sykdommer. Han avslutter slik:
«Det fremgaar altsa af, hvad der ovenfor er sagt, at man ved den nu brugelige Begravelsesmethode ikke med sikkerhed kan hindre, at der mellem de foraadnede Lig og Udenverdenen opstaar en Kommunikation, der indeslutter forskjellige Mulighter for Fare for de Levende, Muligheder, som voxer med Kirkegaardens uheldige Jordbundsforhold og Beliggenhed, og som selv ikke under de gunstigste ydre Betingelser kan udelukkes. Sammenligner man fra et hygienisk Standpunkt Begravelse med Ligbrænding, er Forskjellen kort udtrykt den, at den førstnævnte tilintetgjørelsesmethodes sanitære Paalidelighed til Dato ikke kan bevises, medens det er ubestridelig, at den anden ikke medfører nogensomhelst Fare for de Levende.»

Etter hvert som kremasjon kom i gang i Norge, ble det arbeidet energisk for at det skulle bygges flere krematorier. Et av de viktigste argumentene ble at det ville bli behov for langt mindre kirkegårdsareal og enklere og rimeligere opparbeidelse av nye gravfelt ved øket bruk av kremasjon. Formann i kremasjonsforeningen Herman Krag skrev i 1931 en lengre artikkel i Aftenposten i forbindelse med Oslo kommunes kjøp av Lambertseter gård på 1800 mål. Begrunnelsen for kjøp av eiendommen i 1929 var å sikre byen tilstrekkelig kirkegårdsareal. Herman Krag skriver: «Å oparbeide Lambertseters innmark med vann, kloakk- og drensledninger samt beplantning og med opførelse av et eller flere kapeller, vil sikkert lavt regnet komme på minst 4 millioner kroner. Hvis derimot kremasjon blev den alminnelige, vilde oparbeidelsesutgiftene kunne reduseres ganske betraktelig, idet verken kloakk- eller drensledninger behøver legges dypere enn i frostfri dybde, ca. 1,20 m, mens de ved alminnelige begravelsesplasser må legges i vel 4 alens dybde. Det sier sig også selv at man vilde innspare en overordentlig stor plass, idet feste og vedlikehold av et alminnelig gravsted, som har en størrelse av 2,5 m, faller uforholdsmessig meget kostbarere enn vedlikehold av en urnegrav, som kan erholdes i forskjellige størrelser, like ned til halv meter. Oslo kommune har således den største interesse av at kremasjon fortrinsvis blir anvendt fremfor jordbegravelse.» 

PUBLIKASJONER

Helt fra 1891 utkom utførlige årsberetninger fra «Norsk Ligbrændingsforening». Disse ble sendt alle foreningens medlemmer. Foreningen hadde også i hele denne perioden sørget for å samle inn opplysninger som har dannet grunnlag for utarbeidelse av kremasjonsstatistikken. En viktig pådriver for kremasjonssaken i Norden var tidsskriftet IGNIS, utgitt av Svenska Eldbegangelsesforeningen, som utkom med sitt første nr. i 1929. Bladet har i alle år publisert svært detaljert kremasjonsstatistikk for hele Norden. Man finner også jevnlige rapporter om sakens utvikling i alle de nordiske land og nye krematorier – også de norske som i mange tilfelle har fått stor og positiv omtale ikke minst på grunn av den rike kunstneriske utsmykning som preger mange norske krematorieanlegg. I de senere år har IGNIS byttet navn til KYRKOGÅRDEN og har utviklet til et tidsskrift som tar opp alle typer kirkegårds spørsmål, men statistikkene tas fremdeles inn på samme måte som tidligere. 

KREMASJONENS FRAMVEKST I NORGE

Fra den spede start i 1907 med 13 kremasjoner, har det utviklet seg til 11.211 i 1990 og 16.164 i 2015. Fra 1980 lå imidlertid kremasjonsprosenten fast på ca. 30 mange år, hvilket innebar at antall kremasjoner ikke økte mer enn det totale antall dødsfall. Det kan være mange årsaker til at kremasjonsandelen stagnerte i Norge. I denne perioden ble det blant annet ikke anlagt noen nye krematorier. Helt fra starten har det blitt erfart at det er folk som er bosatt i områdene nærmest krematoriene som velger kremasjon. Variasjonene fra sted til sted er imidlertid meget store og ikke lette å forklare. To byer som begge fikk krematorium før siste krig er Skien og Kristiansund N, hadde så ulike kremasjonsprosenter som 17 og 77.

I 1994 er det for første gang på mange år en økning i kremasjonsprosenten på nær 2. Siden har det økt hvert år, til det i 2015 er kommet opp i 40 %.

Utover 1990-tallet ble det i Norge drevet lite propaganda for å fremme kremasjonssaken. Norsk kremasjonsforening var inne i en periode med liten aktivitet. Dette skyldes bl.a. at foreningen mistet sin administrasjon da Kremasjonsforeningens Begravelsesbyrå ble nedlagt.

DE FØRSTE KREMATORIENE

Norsk Ligbrænningsforening hadde etter den storslåtte testamentariske gave fra forstmester Gløersen i 1904 og velvillig bistand fra Oslo kommune blitt i stand til å reise sitt første krematorium i Oslo.

Foreningen fikk stilt tomt til rådighet ved forstanderboligen på Vestre gravlund. Det fremgår av foreningens årsberetninger at byggeperioden ble adskillig lengre enn forutsatt. Dette skyldtes bl.a. at grunnforholdene var dårlige og omfattende drenering måtte utføres før kjelleren kunne graves ut. I tillegg viste det seg at entreprenøren som hadde påtatt seg å mure selve ovnen ikke så seg i stand til å oppfylle sine forpliktelser noe som medførte en forsinkelse på 3/4 år. Det må derfor ha vært en gledens dag da krematoriet kunne innvies 24. mai 1909. Forstmester Gløersens urne sto sentralt plassert i nisjen foran orgelet under seremonien.

Landets tredje krematorium ble tatt i bruk i Trondheim i 1919 og var innredet i kjelleren på gravkapellet på Tilfredshet kirkegård.

Krematoriet i Drammen ble innviet 21. desember 1927. Her ble den nye «Hoganiisovnen» anskaffet. I følge rapportene fra prøvebrenningen er ovnen «letvindt og praktisk i bruk, samt meget bndebesparende».

Også Arendal fikk sitt krematorium før 1930. Her ble det laget et tilbygg til gravkapellets kjeller hvor to kremasjonsovner ble installert.

På samme tid hadde krematoriet i Oslo blitt altfor lite og en større utvidelse som omfattet nytt seremonirom med 500 sitteplasser, egne kontorer for prestene og forstanderen, rom for pårørende og to store nye urnehaller. Det nye krematoriet ble tatt i bruk i 1930. Styret i kremasjonsforeningen besluttet å innby til en konkurranse blant norske om utsmykkingen av det nye seremonirommet.

Alf Rolfsen sto bak vinnerprosjektet, og seremonirommet med hans fantastiske dekorasjoner ble innviet 21. september 1937 ved biskop Eivind Berggrav. Norsk kremasjonsforening drev krematoriet helt fram til 1940, da kommunen overtok. Mot slutten av 30-tallet ble det bygget en hel rekke krematorier. Det startet med Skien i 1936, mens 1938 ble et merkeår for kremasjonssaken idet det ble innviet hele 3 nye krematorier – Kristiansand, Moss, og Hamar. I tillegg pågikk byggearbeider i Kristiansund, Bergen (Solheim), Tønsberg, Vestvågøy, Horten og Stavanger.

vestre-krematoium-alf-rolfsens-dekorasjoner

Vestre nye krematorium
dekortert av Alf Rolfsen
ble et meget flott anlegg

TIDA ETTER SISTE KRIG

Under krigen var det naturlig nok ingen aktivitet. Og i de første årene etterpå var det heller ikke mulig å få byggetillatelse til bygg av denne art, selv om konkrete planer forelå flere steder. Utover på 50-tallet løste imidlertid dette seg, og fra det første i Steinkjer i 1953 fikk Norge i en 20-års periode fram til 1973 hele 24 nye krematorier. Mange av disse er preget av å være bygget i en periode med god offentlig økonomi og er til dels svært imponerende anlegg – kanskje spesielt sett i forhold til den generelle standard på norske kirkegårder. Mange steder har det blitt arrangert arkitektkonkurranser – f.eks. Haslum i Bærum og Kongsberg. Flere kjente norske arkitekter har vært engasjert, bl.a. Arnstein Arneberg som har tegnet Sandefjord krematorium og Jan Inge Hovig (arkitekten bak Ishavskatedralen i Tromsø) som fikk ansvar for planene for krematoriene i Narvik og Stalsberghagen (Skedsmo). Mange av Norges mest anerkjente kunstnere har bidratt med utsmykning – f.eks. Axel Revold i Narvik, Per Krogh i Sandefjord, Arnold Haukeland på Stalsberghagen og Nils Aas i Bergen.

I denne perioden fikk både Oslo og Trondheim nye krematorier – Østre og Moholt – slik at det i disse to byene var to krematorier i drift. På Møllendal i Bergen – der landets aller første krematorium lå – ble det i 1971 reist et helt nytt anlegg og krematoriet på Solheim gikk ut av bruk.

stamsund-krematorium

Stamsund krematorium i
Ves
tvågøy har storslagne
o
mgivelser.